Filmanmeldelse: «Syk pike»

Ekstremt grotesk satire

Ingen kan lenger komme og si at norske filmskapere er redde for å være ukonvensjonelle. «Syk pike» er en svart komedie om overflatiske mennesker med dyptgripende problemer.

TRAILER: Kristine Kujath Thorp er aktuell med den nye filmen «Syk pike», som kommer på kino fra 9. september. Video: Offisiell trailer Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

FILM: I gresk mytologi var Narcissus en jeger som en dag så sitt eget speilbilde i en vannpytt, og falt pladask. Ikke uti vannet, men for seg selv. I psykiatrien defineres i dag narsissistisk personlighetsforstyrrelse som et «stort behov for oppmerksomhet og beundring, overdreven oppfatning av egen betydning, arroganse, utnyttelse av andre og lite empati».

Og dessverre synes lidelsen å dukke opp hyppigere nå enn noen gang før. Om det er sosiale medier og alles kamp om 15 sekunders berømmelse som har skylda for dette oppmerksomhetstyranniet, kan diskuteres. Men én ting er sikkert: Ingen kan lenger komme og si at norske filmskapere er redde for å være ukonvensjonelle. «Syk pike» er annerledes enn noe jeg har sett med norsk dialog før, og klapp-klapp-klapp for det.

«Syk pike»

Komedie/drama

Regi: Kristoffer Borgli
Skuespillere: Kristine Kujath Thorp, Eirik Sæther, Sandra Witt, Henrik Mestad, Andrea Bræin Hovig
Premieredato: 9. september 2022
Aldersgrense: 15 år

«Ekstremgrotesk satire om sykelig oppmerksomhetsjag»
Se alle anmeldelser

Signe er en ung kvinne som tilsynelatende har «alt». Hun er pen, smart, har mange venner og en samboer som er i ferd med å etablere seg som en kommende stjerne på kunsthimmelen. Signe er likevel ikke lykkelig. For hun mangler én viktig ting i livet: Oppmerksomhet. Men, handlekraftig og viljesterk som hun er, skal hun snart få fikset på det. Vær sikker.

Sekser til sminkeavdelingen

Signe jobber på kaffebar, og en dag blir en kunde angrepet av en hund. Når den skambitte og blodige stakkaren stormer inn i baren, kolliderer hun med Signe, som blir badet i blod. Hun opplever først avsky, andre menneskers blod er ikke lekkert, med mindre du har spisse hjørnetenner, er allergisk mot sollys og skyr hvitløk. Men når hun oppdager at noen tror at også hun er skadet, får hun endelig det hun har savnet: oppmerksomhet. Rikelig med oppmerksomhet.

Men intet varer evig, og snart er vennekretsen lei av å snakke om hennes heltemodige innsats. Så noe må gjøres. Akkurat hva skal ikke røpes her, men det skal sies at det tar selvskading på film til et nytt nivå. Sminkeavdelingen fortjener uten tvil terningkast seks.

Passe slemt

Skuespillet er solid, både hos hovedrolleinnehaverne Kristine Kujath Thorp og Eirik Sæther, og hos veteranene Henrik Mestad, Andrea Bræin Hovig og Anders Danielsen Lie i små, fornøyelige gjesteroller. Det er heller ingen tvil om at regissør Kristoffer Borgli vet hva han driver med.

Tydelig inspirert av «body horror»-mesteren David Cronenberg balanserer han fint mellom grotesk samtidssatire og bekmørk komedie. Eller tragedie, da latterutbruddene alle er av typen som lett setter seg fast i halsen. At stjålne designmøbler utgjør et element i handlingen, og at Signe på et punkt synger noen strofer fra låta «Håper du har plass», er morsomt – og passe slemt. (Hvis du ikke skjønner noe av dette, tast inn «Cezinando» og «møbeltyveri» i søkefeltet til Google.)

Skikkelig grotesk

Filmfestivalen i Cannes ga plass til «Syk pike» i det velrenommerte sideprogrammet «Un certain regard» tidligere i år, og gratulerer til Borgli og co. for det. «Syk pike» underholder og fungerer fint som sosial satire av det skikkelig groteske slaget.

Så kan man selvfølgelig innvende at litt stramming her og der hadde gjort seg. Først og fremst i siste halvdel føles historien litt trukket ut. Videre er det alltid en fare med satire at figurene lett begrenses til karikaturer, og den fallgruven unngås heller ikke her. Siden regissør og manusforfatter Borgli har valgt ikke å gi Signe et eneste sympatisk karaktertrekk, føler man ikke med henne. Hun blir rett og slett vanskelig å like. Det er et bevisst valg, selvfølgelig, men jeg er usikker på om det ikke hadde blitt enda sterkere hvis jeg fikk lov til å synes litt synd på henne.

Men innvendinger til tross må det sies at «Syk pike» lander relativt pent. Jo, da.

Og slutten på det hele? Mens Narcissus selv ble så betatt av sitt eget speilbilde at han ble sittende og stirre ned i vannpytten til han døde, møter den syke piken Signe en skjebne verre enn døden. Mye verre, spør du meg.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer