Anmeldelse av film: «Teddybjørnens jul»

Ekstremt kynisk

Teddybjørnens jul er koselig juletidsfordriv for de aller yngste, men blottet for nytenkning og originalitet.

SE TRAILER: Alf Prøysens «Teddybjørnens vise» er inspirasjonen til julefilmen «Teddybjørnens jul», om Mariann og Teddybjørns eventyrlig reise. Video: Nordisk film Vis mer
Publisert

FILM: Prøysen-jula har for lengst blitt selve nasjonaljula: En sekulær Østlands-normert feiring med snø, ribbe, gaver, pepperkaker og nisse. Norske filmer legger ikke akkurat opp til variasjon og mangfold på området, i det siste tiåret har en slik jul blitt feiret av Solan, Ludvig, Karsten, Petra, Knerten, Snekker Andersen og husdyra på Kutoppen. Andre måter å markere - eventuelt la være å markere - høytida på eksisterer ikke.

Nå er rekka utvidet med nok en merkevare, attpåtil en prøysensk merkevare. «Teddybjørnens jul» er en jule-utbrodert gjengivelse av visa om Mariann som vil vinne en teddybjørn, men støter på overkommelige hindringer.

Der teddybjørnen i visa drømmer om å kjøre karusell, har denne større ambisjoner: Han vil bli vunnet av en riking som kan ta ham med verden rundt, forteller han, henvendt til publikum i salen. Han er drevet av stolthet og grådighet og jukser med lykkehjulet.

En vonbroten Mariann tyr til vinningskriminalitet i sin teddy-desperasjon, med påfølgende anger og botsgang.

Tålmodig tempo

Hovedpersonen motiveres av det faren mener er en ubehagelig livlig fantasi: Hun tror bjørnen er levende. Har hun rett, eller eksisterer han bare i hennes hode? Det virker ikke som om manusforfatterne har noe klart svar, filmen makter ikke å tydeliggjøre de ulike virkelighetsplanene. Omstendighetene er enda mer uklare når det gjelder Teddys nye venn, Bolla Pinnsvin. «Du er et kosedyr», erklærer hun fascinert. Og så var hun det visst selv også.

Det er stilig når bildene fryser under Marianns muntlige gjennomgang av familiemedlemmenes karaktertrekk. Lillebrorens skeptiske etterforskning av nissens eventuelle ikke-eksistens er fiffig og sjarmerende. Her er flere sangnumre og et stemningsfullt julemarked, og innslag av det som er så avgjørende for denne type historie: Storøyd undring. Teddybjørnens usympatiske trekk er et friskt grep, men filmskaperne kunne fint ha dratt på enda mer.

Tempoet er tålmodig og utgjør slik sett en utmerket motvekt mot det mest sukkergira og fargesprakende skjerm-tilbudet til de aller yngste. Skolebarn vil muligens finne framdriften for langsom, og alle som har hørt teksten til sangforelegget vet - helt nøyaktig - hvordan det kommer til å ende.

Tradisjonelt

«Teddybjørnens» jul er lagt til Alf Prøysens samtid og problematiserer aldri at far hogger juletre mens mor baker pepperkaker - gammeldagse kjønnsroller er bare en del av den generelt nostalgiske tonen.

Å lage julefortelling av en Prøysen-vise som i utgangspunktet ikke har noe med høytida å gjøre framstår som mer kynisk enn nytenkende, her utfordres verken jule- eller fortellerkonvensjoner. «Teddybjørnens jul» framstår som et pliktskyldig produkt som ønsker å bruke Prøysen-universet til å selge både kinobilletter og plysjversjoner av Teddy og Bolla.

Der NRKs julekalendre stadig finner nye innfallsvinkler, har det knapt vært skapt en norsk filmatisk julefamilieklassiker siden den originale «Reisen til julestjernen» fra 1976, til det synes respekten for merkevarer og tradisjoner å være for stor. Det må være lov å oppfordre bransjen til nytenkning, til å lage julefilmer som gjenspeiler vår egen mangfoldige og komplekse virkelighet.

Teddybjørnens jul

Familiefilm

Regi: Andrea Eckerbom
Skuespillere: Marte Klerck-Nilssen, Vegard Strand Eide
Premieredato: 11.11.2022
Aldersgrense: Tillatt for alle

«Et pliktskyldig produkt»
Se alle anmeldelser

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer