Ekte forskere fusker ikke!

VED ET DOKTORGRADSKURS i vitenskapsteori og forskningsetikk ved Det medisinske fakultet ved Universitetet i Oslo fant sensor at 11 (20 prosent) av eksamensbesvarelsene ikke kunne vurderes på faglig grunnlag. Begrunnelsen for dette var at doktorandene hadde hentet større deler av besvarelsene sine fra nettet uten å oppgi kilder.

Kurset er en obligatorisk del av forskerutdanningen ved fakultetet. Samtlige kursdeltagere hadde signert en engelskspråklig erklæring om at deres besvarelser ikke var kopiert fra pensum, nettsider eller utdelte forelesningsnotater. Allerede i kursets første time ble det advart mot kopiering og plagiering. Det ble forelest om referansebruk og publiseringsetikk – en forelesning deltagerne evaluerte som kursets beste. I tillegg omhandlet også en av eksamensoppgavene korrekt bruk av referanser. Et flertall av de nå frikjente stipendiatene klippet og limte uten å oppgi kilde – også i sine besvarelser av denne oppgaven!

Kopieringen ble grundig dokumentert og sendt til Det medisinske fakultetet for vurdering. Etter en nøye gjennomgang sendte fakultetet så saken videre til UiOs sentrale klagenemnd. Denne nemnda behandlet saken 30. april og avviste påstanden om plagiering. Ingen av de tiltalte kunne altså sies å ha kopiert med viten og vilje, selv om dette for enkelte dreide seg om ganske mange sider direkte avskrift. Nemndas leder antyder i Aftenposten 2. mai at frifinnelsen var begrunnet ut fra at så mange hadde kopiert: «11 av 55 har misforstått.»

Artikkelen fortsetter under annonsen

ER 20 PROSENT JUKS MYE? Ved Institutt for informatikk ved UiO har man ifølge førsteamanuensis Arne Maus over lengre tid hatt en «fuskemengde på over tjue prosent ved de obligatoriske oppgavene» (Universitas, 13. mars 2007). I Bergen har man nyss funnet lignende tall ved det juridiske fakultet. Vi kjenner også til at «fuskemengden» ved flere UiO-kurs har vært vesentlig høyere enn dette. Men prosentandeler er ikke det vesentlige her. Klagenemndas dom forkynner at man ved UiO ikke kan forvente at doktorander forstår at det er galt å kopiere andres arbeider – selv om de skriver under på at de ikke har gjort dette. Omfattende klipping og liming er visst noe som bare skjer. Uansett kan man ikke bevise grovt forsett. Men å kopiere er da vitterlig noe man gjør. Nemndas dom er derfor oppsiktsvekkende nok i seg selv, men hva med konsekvensene?

ER DETTE en god avgjørelse for de frikjente stipendiatene? Kanskje ikke. Nå må deres besvarelser vurderes på ny. Kanskje vil også neste sensor finne besvarelsene vanskelige å vurdere etter faglige kriterier. Juridisk kan man kanskje ikke bevise at stipendiatene gjorde dette med viten og vilje – men hvilke forventninger bør man kunne ha til en doktorand med et langt studieløp bak seg, som driver med forskning, og, som nettopp har deltatt i et kurs i forskningsetikk? Er uvitenhet på høyeste utdanningsnivå sannsynlig? Dette er sider ved saken som må vurderes, og som kompliserer sensorarbeidet. For stipendiatene er det åpenbart en stor belastning å måtte vente ytterligere på en endelig avgjørelse i saken.

Er dette en god avgjørelse for kursgiver? Definitivt ikke. Den undergraver de forskningsetiske normene vi forsøker å formidle. På lavere grads eksamen følger man kandidatene til toalettbåsen for å sikre at de følger spillereglene. På doktorgradsnivå skulle ikke slik nitidig kontroll være nødvendig. Dessverre er det nok likevel slik. Å dokumentere kopiering er svært arbeidskrevende. UiO vil nå ta i bruk programmet Ephorus for å gjøre slik dokumentering enklere (Østlandssendingen 8. mai). Men programmet kan ikke avgjøre hva som er akseptabelt, og all verdens programvare er til liten nytte så lenge jussen tilsidesetter akademiske normer. - Når blir kopiering til plagiering? Det er spørsmålet, og av og til krever dette komplekse vurderinger. Når det gjelder direkte avskrift er imidlertid svaret enkelt. All kopiering uten henvisning er uakseptabel. Så høyt bør listen ligge. Når vi underviser i publiseringsetikk kan vi ikke leve med at listen ligger på gulvet.

Er dette en god avgjørelse for Det medisinske fakultet? Neppe. I kjølvannet av Sudbø-saken har fakultetet forsøkt å ta et oppgjør med en ukultur. Ved sin summariske dom sår klagenemnda tvil om fakultetets vilje og evne til å kvalitetskontrollere egen forskning og undervisning. Dette er uheldig og urettferdig. Fakultetet fortjener støtte når det prøver å heve standarden på sine kurs. Og så blir utfallet at fakultetet tvinges til å instruere neste sensor om at disse besvarelsene ikke er fusk uansett.

Er dette en god avgjørelse for UiO? Nei. Det virker komisk når UiO skal ta forskningsetikk på alvor og så overlater slike saker til en eksternt ledet klagenemnd uten spesialkompetanse i forskningsetikk. Man kan altså nedsette arbeidsgrupper, redelighetsutvalg, lage retningslinjer, osv – alt for å beskytte seg mot Sudbø-saker – til liten nytte. Den sentrale klagenemnda har siste ord. UiO tar mål av seg å bli et forskningsuniversitet av høy internasjonal klasse. La oss da håpe at ikke denne saken skaper presedens. Hvordan skal man da sikre kvaliteten i forskerutdanningen? Ved å fotfølge stipendiatene til toalettbåsen?

Er dette en god avgjørelse for den sentrale klagenemnda? Tja. Man slipper jo ubehaget ved å forsinke lovende forskere (ved annullering av eksamen og kanskje utestengelse), bare fordi de har surret litt på en eksamen i et «perifert» emne. Kanskje er det nettopp en av dem som sitter med nøklene til kreftgåten. Akademiske kvalitetsnormer er kompliserte saker som man jo ikke kan forutsette at doktorander forstår… Klipp-og-lim skjer jo nesten automatisk når man sitter foran PC-en… Og de kunne vel ikke forventes å forstå skjemaet de undertegnet… Nei. Og det var vel ingen å spørre… Ved sin summarisk frikjennende dom har klagenemnda gjort det enkelt for seg selv.

GOD FORSKNING i dag innebærer at forskningsetiske normer etterleves. At disse skulle gjelde når man publiserer «på ordentlig», men ikke når man skriver eksamen i publiseringsetikk, er absurd. At unge lovende forskere på en hjemmeeksamen plutselig ikke forstår forskjellen på eget og andres arbeid synliggjør at vi har et problem som må tas fatt i. Klagenemndas avgjørelse bygger dessverre opp under ukulturen. Konsekvensen er at forskningens grunnlag – tillit – eroderes ytterligere. Og tillit kan ikke regelfestes. Nettopp derfor er forskningsetikken så grunnleggende.