HAPPY HOUSEWIFE: Både media og politikere dyrker lengselen tilbake til hjemmet. Betty Draper lengtet seg bort i «Mad Men».
HAPPY HOUSEWIFE: Både media og politikere dyrker lengselen tilbake til hjemmet. Betty Draper lengtet seg bort i «Mad Men».Vis mer

Ekte kvinner baker ikke cupcakes. De spiser dem på vei til jobben.

Marie Simonsen om husmoren som kom - og forsvant.

Husmoren er på vei tilbake, sies det. Nei, hun er borte og var ikke engang lenge blant oss.

Hvorfor prøver likevel media å framstille en annen virkelighet, og hvorfor selger høyresida en likestillingspolitikk så få velgere kjøper?

Min kjennskap til utviklingen strider mot mye av det som påstås i dagens mediale likestillingsdebatt, og tanken har slått meg, har det virkelig skjedd et taktskifte?

De nakne fakta tyder ikke på det. Men nettopp derfor er jeg nysgjerrig på hvorfor den offisielle historien er blitt en annen.

Det hender jeg får høre at jeg ikke vet noe om hvordan vanlige norske kvinner lever. Det skyldes at jeg bor i Oslo, jobber i media og er feminist; en kombinasjon uten rot i virkeligheten, skal jeg tro.

Dette tar jeg følgelig til meg. I en parallell verden kan det være at kritikerne har et poeng: kvinner er skapt til å bygge rede, menn er skapt til å nedlegge utbytte og bringe det hjem.

Når jeg hører Linda Hofstad Helleland snakke om valgfrihet, blir jeg ytterligere overbevist. Hun representerer tross alt landets største parti i meningsmålingene akkurat nå, og da er det klart hun har fingeren på pulsen. Pappaperm er kanskje den største trusselen mot familien siden p-pillen. Det er et overgrep å la norske fedre være hjemme med barna sine, attpåtil betalt av staten.

Jeg støtter meg også på egen og andre aviser. Det er åpenbart en trend, skal vi tro utallige reportasjer, at kvinner med høy utdannelse dropper ut av arbeidslivet for å lage cupcakes og mammablogge.

En muffins med botox er blitt det fremste symbolet på denne trenden, en farsott importert fra USA.

De anekdotiske bevisene i media og dels i politikken er i det hele tatt overveldende. Velstandsøkningen gir angivelig kvinner muligheten til å prioritere bort yrkesliv til fordel for tradisjonelle oppgaver og ikke minst tid. Tid til barn, til omsorg, til familie. Ut av klemma, hjem til klem.

Men som alltid gjelder regelen; never check a good story.

Framstillingen av norske kvinner og familier er rett og slett feil. Det er ikke riktig at kvinner gjør opprør mot likestilling og arbeidslivet.

Det er ingen trend å være hjemmeværende, bortsett fra i snevre miljøer hvor det alltid har vært vanlig. Det er ikke blitt status å ha en hjemmeværende kone.

Tvert imot.

Norske kvinner jobber som aldri før. De utgjør bortimot halvparten av den yrkesaktive befolkningen, men jobber også mer heltid og tar kortere avbrekk. Normen er at de aller fleste er yrkesaktive gjennom hele livet.

Det fins unntak, men myten om høyt utdannete kvinner som bruker dagene på shopping, er nettopp det. En myte. Bare en av ti kvinner er fulltids hjemmearbeidende, eller jobber mindre enn 20 timer i uka. Det er som regel kvinner med lav utdanning, nedsatt helse, store omsorgsforpliktelser og innvandrerkvinner, som likestillingsutvalget nylig har påvist i sin rapport «Politikk for likestilling».

Nedgangen i antall hjemmearbeidende kvinner har vært en vedvarende og kraftig trend i flere tiår. På midten av 1990-tallet var 12 prosent hjemmearbeidende, i 2009 var det fire prosent.

Fire prosent. Det er helt på sperregrensen.

Det betyr ikke at husmorarbeidet har forsvunnet. Kvinner har fortsatt hovedansvaret for arbeid og omsorg hjemme, og jobber flere timer enn menn, også når man inkluderer tradisjonelle mannsoppgaver som reparasjoner, snømåking og grilling i regnvær. Slik sett er de fleste yrkeskvinner fortsatt husmødre.

Men også det er i hurtig endring. Nye generasjoner menn har begynt å klage over tidsklemma, de og. Disse tallene burde ikke overraske. Det er bare å se på utdanningseksplosjonen blant kvinner, så vet man at kvinner ønsker og vil jobbe. Det er for så vidt heller ikke noe nytt. Husmoren var et kortvarig fenomen på midten av forrige århundre.

Kvinner i arbeiderklassen og primærnæringen har alltid jobbet. Det ble et mål for Arbeiderpartiet å sørge for at familien kunne leve av en inntekt, men da Trygve Bratteli på 70-tallet nærmet seg målet, ble det igjen flyttet. Kvinnefrigjøringen handlet ikke minst om økonomisk uavhengighet og dermed lønnet arbeid.

Mange av de oppgavene som tidligere ble utført gratis, ble offentlige. Det er en av forklaringene på at det norske arbeidsmarkedet fortsatt er så kjønnssegregert.

Men hvorfor skapes det et inntrykk av at kvinner aller helst, så snart de har råd og mulighet, vil være hjemme? At pappaperm nærmest er med på å forrykke den naturlige orden i hjemmet?

Dette er et mysterium når de aller fleste kvinner velger annerledes.

For medias del tenker jeg det handler om den gamle tabloidregelen om hva som er en nyhet: Når en hund biter en mann, er det ingen nyhet. Når en mann biter en hund, det er en nyhet.

Den hjemmeværende kvinnen er blitt et oppsiktsvekkende unntak. Kaker med frosting er dessuten en fargerik illustrasjon.

For politikerne er det mer sammensatt. KrF ønsker

å appellere til sine kjernevelgere, som er blant dem som fortsatt er hjemmeværende. Men for Høyre og Frp er motivet klarere ideologisk. Partiene bruker likestilling som et gjenkjennelig eksempel på skillet mellom stat og privatliv.

I sin iver etter å ta avstand fra statsfeminismen, tar man det et skritt lenger og forsvarer kvinners rett til å velge bort arbeidslivet, helt eller delvis.

Den hjemmeværende kvinnen er et lite norsk Tea Party, en protest mot arbeidslinja, feminisme og statlig styring. Den siste skanse er kjernefamilien. Våpenet er kakebakst.

Imens står kvinner opp og går på jobb.

Marie Simonsen er politisk redaktør i Dagbladet.