Ekte mannfolk i panel?

Den siste uka er det nyopprettede mannspanelet blitt kritisert med ulike utgangspunkt. Kritikken reiser flere spørsmål panelet kan gripe tak i, blant annet hvordan klasse er relevant i mannsrolledebatten.

Bakgrunnen for opprettelsen av mannspanelet er økt oppmerksomhet rundt en del nye problemer menn har i vår samtid. Det har også etter hvert blitt mer akseptert å anerkjenne at menns ulike situasjoner og holdninger er relevant i likestillingsspørsmål. Likestillingsminister Karita Bekkemellem ønsker med nedsettelsen av panelet å få bedre forståelse for hvorfor grupper av menn og gutter «faller utenfor», og å få menns tause holdninger til likestilling fram i lyset. Panelets oppdrag er å skape debatt om mannsrollen.

Mannspanelet er kritisert for at medlemmene er hentet fra en politisk og kulturell elite. Jan Bøhler (Oslo Ap) mener for eksempel at utvalget er «eliteprega» og «fancy» (Dagbladet 11/08). Panelets elitepreg er antakelig en konsekvens av at Bekkemellem har valgt «menn som har engasjert seg i samfunnsdebatten» til å sitte i panelet (Bekkemellem i VG 6. august). Det er derfor en klar overvekt av forfattere og politikere i panelet. Dette kan være problematisk, fordi det medfører et utvalg bestående av de menn som allerede dominerer ordskiftet om menn. Utvalgskriteriet står sånn sett i motsetning til intensjonen om at menn sine tause holdninger til likestilling skal bli hørt i debatten. De menn som ellers er fraværende i det offentlige ordskiftet – for eksempel menn i manuelle arbeideryrker– er ikke i panelet, og faren er derfor stor for at deres synspunkter forblir uhørt, i begge betydninger av ordet.

I Dagbladet 11. august ble mannspanelet utsatt for en interessant demaskulinisering, formulert av Jøran Kallmyr (Oslo Frp), Lars Sponheim (V) og Alex Rosèn. Demaskuliniseringen foregikk oppskriftsmessig. Panelet ble tilskrevet en del umannlige kvaliteter, som for eksempel «kjerringråd» og «homoutvalg». Panelet manglet ifølge kritikerne ekte mannfolk. Ekte mannfolk ble da definert/eksemplifisert som «fjellfolk, fiskere og jegere» (Sponheim) og «rørleggere og mekanikere som går på jobb hver dag» (Kallmyr). Disse markørene på mannlighet er interessante. Hvorfor er det legitimt å hevde at dette er de ekte menn? Forståelsen av maskulinitet som panelkritikerne legger til grunn tyder på at arbeiderklassemenn i manuelt arbeid fortsatt legger beslag på noe tilsynelatende ubestridelig mannlig.

Særlig interessant blir det når man ser på panelmedlemmenes svar dagen etter. Indignerte panelmedlemmer rykket da ut. Det interessante med svarene er at de appellerer til de samme oppfatninger om hva som er mannlig: «Jeg kjenner flere sykepleiere som går på jakt, og er mer menn enn både Kallmyr og Sponheim», uttalte for eksempel paneldeltaker Martin Henriksen (AUF). Kritikkens grunnleggende forståelse av mannlighet ble altså ikke problematisert eller kommentert i svaret fra mannspanelets representanter. Dette er bekymringsfullt fordi nettopp nyansering og problematisering av slike forestillinger bør være et av panelets hovedanliggender.

Oppstyret rundt mannspanelet har også brakt med seg diverse avisreportasjer. Disse viser en forståelse av mannlighet som er beslektet med panelkritikernes. Som begrunnelse for å intervjue to bilmekanikere om mannspanelet skriver Dagbladet (01/08): «…for å høre hva noen ekte mannfolk i et mannsdominert yrke synes om mannspanelet» (min uth.). I Dagsavisen (12/08) brukes på tilsvarende vis kommentarer fra «fire hardhauser» på en byggeplass, til å vurdere funn fra en britisk mannsrollestudie. I disse avisreportasjene blir altså menn i manuelle og mannsdominerte arbeideryrker gjort til kjennere på hva som virkelig er mannlig. Dette tyder på at slike oppfatninger om ekte mannlighet er utbredt.

Forhåpentligvis vil panelet beskjeftige seg med hva dette mannlige er, og ikke minst hvorfor det oppfattes som ekte. Slike oppfatninger om mannlighet bør ikke overhøres dersom debatten skal bidra til økt forståelse av sentrale likestillingsspørsmål.

Et rent mannspanel kan være godt egnet til å belyse spenninger menn imellom, forutsatt en bredde i kunnskap innad i panelet om ulike menns erfaringer. Bekkemellem skriver i sitt innlegg i VG (6/8) at menn fremdeles er overrepresentert i maktbastioner som politikk og media. Det er ganske riktig. Men hvilke grupper av menn er overrepresentert på disse arenaene? Ganske presist dem hun har valgt ut til å sitte i mannspanelet. Og hvilke menn er i liten grad representert? Lavt utdannede menn i manuelle arbeideryrker. De samme som, om en skal dømme ut fra debatten så langt, kan briske seg med ekte mannlighet.

VEKKER DEBATT: Karita Bekkemellems mannspanel vekker debatt. Her er likestillingsminister sammen med f.v. Knut Haavik, Arve Juritzen og Heikki Holmås.
VEKKER DEBATT: Karita Bekkemellems mannspanel vekker debatt. Her er likestillingsminister sammen med f.v. Knut Haavik, Arve Juritzen og Heikki Holmås. Vis mer

En sentral utfordring for utvalget blir å formidle kompleksiteten i de aktuelle spørsmål. Dette vil nok måtte innebære en kursendring i forhold til den foreløpige tabloidisering. Dagbladet har for eksempel forfulgt spørsmålet: Hva er en ekte mann? Utvalget skal etter oppdraget drøfte den nye mannsrollen – i entall. Denne typen spørsmål frister til generelle og kontekstløse svar. Oppfatninger om mannlighet og mannsroller varierer mellom grupper av menn. Når det å skape debatt i seg selv er et av panelets hovedformål, ligger det en viktig utfordring i å tilstrebe at debattene holder et konstruktivt presisjonsnivå. Debatten så langt kan tyde på at påstander om menns problemer må presiseres særlig klart for ikke å bli avskrevet som «syting».

For at debatten skal bli konstruktiv må det i størst mulig grad framgå hvilke menn som har de aktuelle problemer og oppfatninger. Om en for eksempel undersøker nærmere hvilke menn som dør tidligere, hvilke gutter som får dårligere karakterer eller oftere avbryter skolegang, viser det seg at dette ikke er rene kjønnsspørsmål, men også klassespørsmål. Menns problemer – som er en viktig begrunnelse for opprettelsen av panelet – er knyttet til klasse. At også oppfatninger om mannlighet er relatert til klassespørsmål kan vi ane allerede når panelet blir kritisert for å bestå av uekte menn, i samme åndedrag som det blir kritisert for å bestå av en kulturell og økonomisk elite. Panelet bør derfor se det som sin oppgave å bidra til et debattklima hvor det er akseptert å drøfte mannsspørsmål i sammenheng med klassespørsmål. Ingen er tjent med at mannsroller og menns problemer drøftes ute av kontekst. Klassespørsmål er relevant både ved drøfting av mannlighet, og ved drøfting av menns ulike problemer.

Menns problemer – som er en viktig begrunnelse for

opprettelsen av mannspanelet – er knyttet til klasse.