Ekte Michelet-vare

Det skal ikke unnslås at det var med en viss hoderystende forundring jeg ga meg i kast med Michelets siste bok - hans 25. Om man regner med stort og smått

Hovedpersonen er livvakt for en arveprins i et sentraleuropeisk mini-kongedømme, kalt Köningsberg. Som alle andre av blått blod er arveprinsen jaget vilt i sensasjonspressen. Livvaktens oppgave består derfor framfor alt i å holde denne på avstand. Det er en oppgave som krever sin mann, ikke minst etter at pressen har fått nyss om at prinsen har homofile tilbøyeligheter.

Ingen midler blir skydd for å få knipset de rette avslørende fotos. Det går ikke bedre enn at livvakten skyter ned en av de mest blodtørstige journalistene. Han dømmes til 15 års fengsel, men klarer å rømme etter to år, og det er som rømling vi møter ham på romanens første sider. Her holder han seg skjult i en ferieleilighet på den franske Riviera i påvente av at han skal kunne komme seg over til Sør-Amerika. Ventetida korter han med å skrive brev til sin 14-årige sønn i Santiago. Det er dette brevet som utgjør romanen.

Rørende omsorg

Romanen leverer et forsvar for de kongeliges rett til et privatliv. Med stigende forundring delaktiggjøres man i den tidligere maoists rørende omsorg for konger og prinser. Drømmer mannen om å bli slått til ridder av St. Olavs orden?

Men som vi - og Michelet - til fulle vet, er det ikke bare de med blått blod som står i skuddlinja. Romanen arter seg da også som et gedigent angrep på sensasjonspressens snoking i kjente menneskers privatliv i sin ganske alminnelighet. Boka kan leses som et slag mot Se og Hør - uten at bladet nevnes ved navn.

Men dette er selvsagt ingen pamflett. Michelet fornekter seg ikke. Han har rystet en cocktail av gammelt godt Michelet-merke hvor ingredienser som homofili, utroskap, incest, selvmord, mord osv. gir en smak som forslår.

Dekkmanøver

Så viser deg seg da også etter hvert at dette moderne eventyret om dragen og prinsen bare er en dekkmanøver - uten at Michelets indignasjon på privatlivets vegne kan trekkes i tvil. Vi kan i og for seg dele hans bekymringer, men likevel vil vi nok mene at det er sterk kost at det ovennevnte skal tjene som hovedmotiv i en hel roman. Lykkeligvis tjener det bare som påskudd til å fortelle to helt andre historier - historier som ligger Michelet mer på hjertet. Den ene er historien om en mann på flukt, den andre er historien om en mann og hans sønn. Den første gjør «Farvel til en prins» til en ekte spenningsroman med et portrett av en type vi kjenner fra før. Livvakten er her en ny utgave av Thygesen-figuren, uten at han har fått noen mordgåte å løse. Framstillingen kan derfor i høyere grad konsentreres om hans person, hans psykologi om selve det å være «på rømmen». Slik blir romanen en studie i «the lonely wolf» - ett av Michelets kjæreste motiver.

Den andre historien stikker dypere. Den henger sammen med brevformen. Formen er velbrukt og effektfull. Den direkte henvendelse fra en viktig avsender til en fiktiv adressat bidrar til å skape en særlig sterk «nærhet» mellom forfatter og leser idet de settes til å kommunisere via fiktive stedfortredere.

Image

Michelet har aldri vært fremmed for brevformen. En insisterende henvendese til «du» ligger under eller uttrykkes direkte i de fleste bøkene hans. Han vil fortelle historier - til noen - og han vil formidle et bilde av seg selv - til noen. Han har skapt seg en image på mange forskjellige vis, ikke bare i bøkene, men ikke minst der - et image som macho, som eventyrer, som romantisk nomade. Det er dette image boka handler om.

Boka representerer et forsøk på å gå bak dette og samtidig holde fast ved det. Dermed er det ikke sagt at romanens livvakt er Michelet, langt ifra. Som alltid sørger han for å legge en viss avstand til hovedperson, tillegge ham andre meninger enn dem han har selv, osv., men likevel speiler han seg nesten alltid i sine egne fiktive personer - også her.

-Følelsesladd

I «Farvel til en prins» rekker en fortapt far hånden ut etter sin fortapte sønn. Han vedkjenner seg sitt liv, men han ber om å bli forstått. Han ber om å bli akseptert for den han er. Nomadens innerste lengsel viser seg å være et forsonet far-sønn-forhold. Det er denne sterke og følelesladde formen Michelet har ikledd sitt ønske om å vise fram bildet av seg selv som macho, med en gest som på samme tid bekrefter og problematiserer dette bildet.

Men Michelet er og blir Michelet - enten han opptrer som misjonssøster i Brasils jungel eller som kongelig livvakt ved et vintersportssted i Alpene. Og han er klar over det selv. Derfor lyder da også denne bokas implisitte budskap:«Take me or leave me!» På overflaten dreier det seg imidlertid om ekte «hard-boiled» Michelet-vare - selv om han har jekket språket et par hakk ned. Kanskje er det tross alt et lite tegn på at Michelet er på vei i en annen retning. Men jeg tillater meg å tvile. Jeg hører da også til blant dem som vil ha ham slik han er - på godt og vondt.