Ekte soul

Takket være ledestjerner som Erykah Badu og Lauryn Hill er den amerikanske r&b-scenen i ferd med å finne fram til en kjerne av ekthet igjen. På sitt fjerde album er Mary Jane Blige (28) en røst verdt å lytte til, selv om hun mangler en del på å lage en «Baduism» eller en «Miseducation».

Blige har en stemme som er både ekte, sår og rå. Hun synger nyansert og porsjonert; åtte år etter platedebuten har Blige for lengst passert den verste briefeperioden. På coveret av «Mary» framstår hun med den samme afroamerikanske stoltheten og bevisstheten som sine forbilder. Hun mangler den rakryggede integriteten, historieforståelsen og visjonene til Badu og Hill, men kommer likevel bra i mål. Snobberi og føleri er strippet vekk til fordel for en stil som er både leken og prøvende og alvorlig, neddempet og inntrengende. Og gode hjelpere gjør Blige godt. Elton John, Aretha Franklin, Eric Clapton, superprodusent Babyface, duettpartner K-Ci Hailey og rapperne DMX og Nas er blant dem som bidrar. Nevnte Hill produserer «All That I Can Say» på en 70-talls Wondersk følsom og smakfull måte. Elton John står for et heldig utlån av pianopartiet fra sin «Bennie and the Jets» til Marys «Deep Inside». Gospelduetten «As» (skrevet av, jo da, Stevie Wonder) sammen med George Michael er en ren oase. «Time» er basert på nok en låt fra Wonders «Songs In the Key of Life»-album, nemlig «Pastime Paradise». I samme låt låner hun også fra Al Green, men alle lån er helt ok så lenge resultatet er så egenartet og kilent. Disko light-låta «Let No Man Put Asunder» er en fin liten fest helt på tampen, for øvrig også det en coverlåt.