Ekte vare

Ekte og ren vare fra en av våre fremste novellister.

Les ukas bokanmeldelser

BOK: Jeg tenker at det som skiller ei god bok fra ei ikke fullt så god bok, er en sterk og intens følelse av autentisitet. En haltende sammenlikning vil være at en kunstkjenner vil kunne avgjøre hva som er originalt. Og hva som er plagiert, eller laget av elever. Slik en øvet leser vil kunne se hva som er konstruert og tillært. Og hva som er – nettopp – autentisk.

Nå vil alle slike kriterier bare være sterkt provoserende for dem som ikke tror på kvalitetsforskjeller i kunsten. Jeg tillater meg likevel å påstå at Merethe Lindstrøms stil og språk oppleves som ekte vare. Hun er født i 1963, og debuterte allerede tjue år gammel med en novellesamling. Lindstrøm har siden skrevet de solide romanene «Steinsamlere» og «Stedfortrederen», men det er som novellist hennes særegne stil kommer aller best fram.

«Kvinnelig» forfatter

Lindstrøm er en typisk «kvinnelig» forfatter. Hun skriver om barn og foreldre, om tap og savn og svik, om alt det usagte. Hun er verken humorist eller ironiker. Snarere er det et stort og nært alvor i bøkene hennes. Hun gjør det med andre ord ikke lett for seg, og hun kan vanskelig slippe unna med lettvintheter. Lindstrøm bruker også en stil som likner et samtidslitterært skoleflinkt og konstruert hermetisk språk. Men hun har et helt eget grep, en signatur som gjør at hun ikke skriver likegyldigheter. Det er også for mange skjønnhetspletter i boka til at den blir for flink og glatt.

Lindstrøm er en forfatter kjent for å beskrive det ubeskrivelige. Det gjør hun også i de syv novellene i «Gjestene». Et samletema er parforhold som ikke helt fungerer. Foreldre som ikke når fram til sine barn. Som i «Skade» der en mor som må nøye seg med bare å betrakte sin tenåringssønn: Ensomheten hans, tausheten, den totale mangel på samtale. Lindstrøm er uovertruffen i sin finmaskede skildring av hans mutte gester og morens hjelpeløshet.

I det hele tatt er Lindstrøm svært god på å skildre barns tause sårhet. Som i «Kysset», der fortelleren gjenerindrer det lange blikket til lillesøsteren til en kjæreste. Hun er også god på å finne andre bilder enn de opplagte når hun snakker om mentale tilstander. Som i fortellingen om Simon, som «lider av et stort alvor». Hans liv består av «øde holdeplasser som bare venter på at han skal komme innom igjen.»

Renhårig novellist

Som den renhårige novellist Lindstrøm er, bygger hun opp novellene med mye luft og mange antydninger. Hun har en særdeles elegant måte å nærme seg skjebner på. I «Sneglene» er vi med en far som ser etter hybel til sin sønn. Sammen med dem sveiper vi innom ensomme liv, nennsomt skildret av Lindstrøm. Hun er også svært god til å formulere et generelt ubehag, Som når faren sitter med nye sko og betrakter den stusslige utleieren. «Jeg kjenner en mild irritasjon blandet med medlidenhet, følelsen sitter i lysken som er svett og fuktig, den påtrengende smerten fra hælen stråler oppover beinet.»

Aftenpostens Terje Stemland utropte nylig denne boka til en av årets tre beste. Det er ikke et dårlig valg. Den stilistiske renheten underbygges av et nydelig omslag. Et retro svart-hvitt-foto av det som kanskje er en mor og en datter, der begge har et ubestemmelig ansiktsuttrykk. Fotografiet avslører den samme diffust ubehagelige tausheten som Lindstrøm er så god til å formidle.

LES OGSÅ:

EN AV VÅRE FREMSTE NOVELLISTER: Og Merethe Lindstrøm leverer varene i sin nye bok.