Ektemannen fra helvete

MIN MILDE KRITIKK

av Shabana Rehmans Krekar-løft har ført til et morderisk ballespark tilbake fra hennes ektemann. Når Nordbø svarer på kritikken mot kona regner jeg med at det er fordi Rehman er journalistikkens svar på Milli Vanelli. Hun bare mimer til andres tekster. Nordbø indikerer at min useriøse og Krekar-ryggsleikende møteledelse forrige tirsdag på FAGforeningen nærmest tvang hans kone til å handle. Dagfinn Nordbø er et forbilde for alle Arne Olav`ene i verden. Han forsvarer Shabanas ære mer glødende enn Mullah Krekar forsvarer sin Rokhosh.

Hovedinnvendingen til Nordbø er at jeg drakk hele tre halvlitre på to timer og tjue minutter. Men hele hensikten med bardebatter er nettopp at man skal drikke øl og debattere. Nordbø henger for mye sammen med muslimske kvinner. Det er ingen prestasjon å snakke, lese og høre etter tre øl. Hadde Nordbø framført sin kritikk på møtet og ikke to dager etterp skulle han også merket at kraften i mitt snakketøy etter tre øl hadde gjort han like lav over havet som sin kone.

Jeg beklager at ekteparet Rehman følte seg som månefisker på debatten. Problemet ligger i at de ikke har skjønt hva FAGforeningen er. Shabana Rehman sa på «Først og Sist» at hun følte hun måtte gjøre noe, fordi debatten til hennes overraskelse handlet om boken til Krekar og ikke han som person. Men hele konseptet til FAGforeningen er å ta for seg en fagbok hver gang! Det står svart på hvitt i innbydelsen: «Fagbok til debatt».

Overskriften til møtet var «Mulla Krekar - en fare for rikets sikkerhet?»Jeg gjorde det klart i innledningen at FAGforeningen ikke er en rettsak. Smuget er ikke en rettssal. Så framfor å svare ja med en gang, tok jeg for meg innsiden av hodet til Krekar for å se om det var noe farlig å finne. Innledningsvis gikk vi gjennom hele hans politiske oppvåkningsperiode, hans formative år. Fra oppveksten i en KDP-familie, til hans forbindelse med Muslimbrødrene og den Islamske bevegelsen i Kurdistan, til dannelsen av Ansar al Islam i 2001/2002. Under debatten som fulgte spurte jeg om hva den islamske bevegelsen i Kurdistan egentlig hadde fått til utover å splitte opp i stadig mindre fraksjoner. Både journalist Henrik Hovland - nylig tilbake fra en reise i Krekars fotspor - og representanter fra det eksilkurdiske miljøet i Oslo fortalte om en brutal og lite populær Krekar i de områdene hans bevegelse kontrollerte. Det er ikke lett å se spirer av det nye ottomanske rike i Ansar al Islam. Etter debatten som fulgte konkluderte jeg med at Krekar muligens er en fare for seg selv, men ikke for rikets sikkerhet.

Skoen til Nordbø trykker et annet sted. Han er nemlig ikke den første til å skrive rasende lesebrev om min møteledelse i FAGforeningen. Det er et mønster her. Sist gang det var når vi kritiserte Åsne Seierstads bok. Innsenderen mente jeg var altfor streng mot vårt nye nasjonalikon. Også den gang var temaet møtet mellom den norske og de fremmede kulturer. Begge møtene ble så betent fordi FAGforeningen ikke uten videre kjøper et verdensbilde der alle skal bli dømt etter hvor like de er det vestlige sekulære individet. Min møteledelse handler om å forstå fremmede kulturer, ikke å korsfeste dem.

NORDBØ STÅR I SKYGGEN

av sin kone og er ikke den viktigste personen her. I sin jakt på fundamentalister er Shabana Rehman like fundementalistisk som enhver mullah. Framfor å lage et felles rom der religiøse og sekulære kan leve side om side her i Oslo, vil hun som frp`erne assimilere alle menn med skjegg. Hun har en mission. Hun skal avsløre at muslimske menn ikke er kvinner. Mobben heier på henne. Jeg gråter.