Ektepar i poesi

En vakker nattbordbok full av strålende lyrikk.

BOK: «Lyrikken er den finaste form for dikting. Den opphavelige og evig rette form igrunnen. Der er alt det som strøymer gjennom eit menneskesinn konsentrert i eit par små vers. Difor er eit godt dikt ei kosteleg perle og med ei veldig makt i seg.»

Disse ordene brukte Tarjei Vesaas da han snakket noen timer om poesi på Nansenskolen i 1939. Han var selv en strålende lyriker, en av de største i det forrige århundres norske lyrikk. Det var også kona, Halldis Moren Vesaas.

Nå utgir sønnen, Olav Vesaas, boka «Liv og dikt i lag», der dikt og prosalyrikk fra begges hånd står side om side, tema for tema.

Olaf Bull

De to møttes gjennom dikt, i en felles kjærlighet til Olaf Bulls lyrikk. I boka «Vandre med vers» (1990), skriver Halldis Moren Vesaas:

«Da Tarjei Vesaas og eg møttest første gangen oppdaga vi fort at vi hadde Olaf Bull i lag. Vi gjekk i Slottsparken ein mild grå seinhaustdag og sa fram dikt av han i munnen på kvarandre: Metope, Gobelin, Elvira, og kom nærare og nærare kvarandre. Og det var det det gjaldt da: komme nærare kvarandre.»

Dette var i 1931. Halldis Moren Vesaas hadde allerede fått fin kritikk for sine første diktsamlinger, «Harpe og dolk» og «Morgonen». Tarjei Vesaas var prosaforfatter. Han utgav ikke sin første diktsamling før «Kjeldene» i 1946. Og som Olav Vesaas skriver i forordet sitt: «Båe to avslutta livet med å gje ut ei ny diktsamling, han i 1970 og ho i 1995.»

Olav Vesaas forteller også at de to arbeidet strengt atskilt, der de skrev om livets innerste mysterier, «mennesket og naturen, samliv med andre menneske, liv og død».

Kjærlighet

Selv om de skrev sine dikt hver for seg og ikke viste hverandre resultatet før det var ferdig, syslet de med de samme temaene. Olav Vesaas har ordnet diktene og bundet dem sammen med korte tekster; i kapitler om natur, samliv, litteratur, krig, død.

Det er fristende å sitere et dikt fra hver, om kjærlighet. Først Tarjei med «Innbyding»:

Vil du gje meg handa ved månens skin,

lauv du er -

Under open himmel. Over open avgrunn.

Som lauv

er du og eg.

Fort skjelvande,

og fort borte.

Kom -

Og Halldis, med «Til livet»:

Mitt liv, eg lovar deg høgt og dyrt:

Ikkje før døden det vil

sloknar min brennande elskhug til deg,

og gleda: å høyre deg til.

Og svaret ditt kling ifrå alt eg ser

og høyrer ved dag og natt,

i alt det du gjer meg, i alt som skjer:

Eg elskar, eg elskar deg att!