KVINNESKJEBNER: Riikka Pulkkinen skriver knapt og likefram, uten klisjeer, om kvinner og kjærlighet. Foto: GYLDENDAL
KVINNESKJEBNER: Riikka Pulkkinen skriver knapt og likefram, uten klisjeer, om kvinner og kjærlighet. Foto: GYLDENDALVis mer

Ekteskapet er for feiginger

Det er en av sannhetene i Riikka Pulkkinens «Sannheten».

ANMELDELSE: «Sannheten» prøver å nærme seg sannheten om et førti år gammelt trekantdrama. Det sees hovedsakelig fra elskerinnenes synsvinkel.

Men den handler egentlig om kvinner; mødre og døtre, og om kjærlighet i ulike fasonger.    

Navet i fortellingen er Martti. Han er berømt kunstmaler. Hans kone gjennom femti år, psykologen Elsa, har kreft. Hun skal dø, og hun vil dø hjemme. Sammen med datteren og de to barnebarna prøver han å gjøre Elsas siste uker levelige.      

Berømt og egoistisk
«Sannheten» er Riikka Pulkkinens andre roman. Hun regnes som en av Finlands nye store stemmer, og var nylig i Norge sammen med Märtha Tikkanen. To forfatterinner fra to generasjoner som utforsker kvinneroller, ekteskap og kjærlighet. I motsetning til Tikkanen har ikke Pulkkinen noen feministisk agenda. Hun beskriver bare kvinneskjebner, sirkler dem inn så å si, og prøver å si noen sant om dem.  

Martti er ikke så ulik Tikkanens menn: Han er berømt og fetert, nokså egoistisk, feig til og med — og utro. Men han er ikke ond.

Ekteskapet er for feiginger

Førti år tidligere, da kona Elsa ville ansette den unge, vakre barnepiken Eeva, prøvde han å stoppe det. Han visste hva som kom til å skje. Og det skjer. Da Elsa er på sine lange jobbreiser, lager de tre seg en tilværelse, en liksom-kjernefamilie. Det må gå galt.  

Skisserer et liv
Det som er mest imponerende, er hvordan Pulkkinen har klart å flette de ulike fortellingene sammen: Elsa som ligger og skal dø. Datteren som pansrer sine barndomstraumer inn i jobben. Og altså Anna, ulykkelige Anna, som ved en tilfeldighet får vite om besteforeldrenes betente hemmelighet og fantaserer seg tilbake til den førti år gamle fortellingen. Den er fortalt i jeg-form, der Anna lager en slags skisse eller et portrett, slik bestefaren engang prøvde å male Eeva. Ufullført riktignok, men ikke usant av den grunn.

Etterhvert kommer Eevas fortelling til å knyttes sammen med Annas fortelling. Også hun har en ulykkelig kjærlighetshistorie bak seg.  

Trekantdrama
«Hvordan kan en elske med måte. Og hvorfor skal en det?» spør Eeva et sted.

Hun går så inn i kjærligheten at hun mister seg selv. For temaet i denne boka er det eldgamle; havet, døden og kjærligheten. Kjærligheten mellom mødre og døtre, fedre og døtre, kvinner og andres barn — mellom mann og kone og altså mellom ektemann og elskerinne.  

I et trekantdrama må noen ofres, og sånn sett er dette både en forutsigbar og tragisk fortelling. Men Pulkkinen klarer å skrive den knapt og likefram, uten klisjèer. Det skal godt gjøres.