ENDRET: Elbil er ikke lenger for fattige radikalere. Foto: Tesla Motors / Reuters / NTB Scanpix
ENDRET: Elbil er ikke lenger for fattige radikalere. Foto: Tesla Motors / Reuters / NTB ScanpixVis mer

- Elbilsjåføren er en rik snylter

Elbilfordelene skal snart tas opp til ny vurdering. Nå møter elbilen en ny type motstand. 

Meninger

En ny studie fra Forbruksforskningsinstituttet SIFO indikerer at Tesla har endret vår oppfatning om elbil fra å se den som en stygg, liten bil som signaliserer antimaterialistiske verdier, til at elbilen er en luksusbil som står for det motsatte. Elbilkjøreren er ikke lenger en fattig radikal som ofret seg for miljøet, men en rik snylter med «sugerøret langt inn i statskassa». Hovedkritikken er at elbilfordelene subsidierer den rike delen av befolkningen, bryter med prinsipper om «rettferdig fordeling» og bidrar til å øke sosiale forskjeller i samfunnet. Kritikken har altså et sosialdemokratis sus med dype røtter i norsk politikk og kultur.

På internasjonalt plan strides de lærde om hvorvidt elbilen egentlig er et tiltak for klima, det vil si om den bidrar til å redusere CO2-utslipp. I Norge anser vi dem imidlertid som mer klimavennlige enn de gjør i mange andre europeiske land – ettersom den stort sett er drevet av fornybar energi. De fleste kan likevel enes om at elbilen er et tiltak for miljø i kraft av å bedre luftkvaliteten i byene.

Elbilen ble imidlertid ikke bygget som et miljøtiltak. Den første elbilen ble produsert av den amerikanske oppfinneren Thomas Davenport i 1834. Rundt 1900 hadde elektriske biler en betydelig markedsandel. Men da Henry Ford startet masseproduksjon av bensindrevne biler ble de utkonkurrert. Siden har elbiler vært relansert en rekke ganger, men suksessen har ikke vært varig. Ankepunktene har hele tiden vært dyre produksjonskostnader, høy utsalgspris og lav rekkevidde på grunn av dårlig batterikvalitet. De siste årene har imidlertid elbilenes teknologi bedret seg betraktelig. I dag har elbiler som Nissan Leaf (2013-modell) og Tesla model S teoretisk sett en rekkevidde på henholdsvis 175-–220 og 260–480 kilometer.

I Norge ble de tre første elbilene laget i 1970. I 1991 ble den første elbilen, danske Kewet El Jet, godkjent for salg. Buddy, som mange vil gjenkjenne på sitt særegne, kasselignende design, er sjette generasjon av denne bilen. Salget av den første helnorske elbilen, City Bee, startet i 1997. Leverandøren var firmaet Pivco som etter en konkurs lanserte elbilen Think i 1999. Heller ikke Think ble en salgssuksess og gikk konkurs i 2006 og i 2011. Likevel gjorde den i løpet av disse årene norske myndigheter vennlig innstilt til elbilen. Ideen om at «det norske elbileventyret» skulle bidra til å supplere eller erstatte norsk oljeindustri var en viktig grunn til at elbilfordelene i sin tid ble vedtatt.

Takket være elbilfordelen er Norge ett av de land i verden med høyest andel elbilkjørere. Likevel utgjør elbilene i dag bare 2–3 prosent av bilparken i Norge. Fortsatt øker salget av fossile biler mer enn salget av elbiler, og i 2017 skal elbilfordelene tas opp til ny vurdering.

Det har lenge vært kjent at elbilen har møtt motstand blant tilhengere av såkalt 0-vekst. 0-vekst er en politisk strategi som tar sikte på å bedre klima gjennom redusert forbruk. Tilhengere av 0-vekst mener at et bærekraftig samfunn ikke kan nås med mindre man reduserer dagens levestandard. Disse tilhengerne motsetter seg også ideen om at lykke er betinget av høy levestandard. Tvert imot mener de at livskvaliteten øker når materielle verdier får mindre oppmerksomhet. 0-vekst står i motsetning til «grønn vekst» som tar sikte på å redusere CO2-utslipp gjennom økt innovasjon av mer klimavennlige produkter. Mens tilhengere av 0-vekst typisk vil tale for utbygging av offentlig transport, vil tilhengere av grønn vekst oftere ta til orde for elbiltiltak. Da en prioritering av elbiltiltak kan gå på bekostning av en utbygging av offentlig transport, er mange tilhengere av 0-vekst motstandere av elbil. Felles for tilhengere av 0-vekst og grønn vekst er imidlertid at de begge taler klimaets sak.

Det er likevel ikke 0-vekststrateger som først og fremst reiser bust mot elbilen i dag, men intellektuelle og forfattere som taler fellesskapets sak. Slik sett plasserer den nye elbilkritikken seg midt i skuddlinjen mellom to fraksjoner som i årene som kan komme til å utgjøre to viktige grupper som står opp mot hverandre politisk: De som er villige til å prioritere klima og miljø på bekostning av sosiale hensyn, og de som ikke gjør det. Talspersonen for den nye elbilkritikken har plassert seg blant sistnevnte. Snart skal elbilfordelene tas opp til ny vurdering. Vil myndighetene gjøre det samme – og til hvilken pris?