En ny studie fra Forbruksforskningsinstituttet SIFO indikerer at Tesla har endret vår oppfatning om elbil fra å se den som en stygg, liten bil som signaliserer antimaterialistiske verdier, til at elbilen er en luksusbil som står for det motsatte. Elbilkjøreren er ikke lenger en fattig radikal som ofret seg for miljøet, men en rik snylter med «sugerøret langt inn i statskassa». Hovedkritikken er at elbilfordelene subsidierer den rike delen av befolkningen, bryter med prinsipper om «rettferdig fordeling» og bidrar til å øke sosiale forskjeller i samfunnet. Kritikken har altså et sosialdemokratis sus med dype røtter i norsk politikk og kultur.

På internasjonalt plan strides de lærde om hvorvidt elbilen egentlig er et tiltak for klima, det vil si om den bidrar til å redusere CO2-utslipp. I Norge anser vi dem imidlertid som mer klimavennlige enn de gjør i mange andre europeiske land – ettersom den stort sett er drevet av fornybar energi. De fleste kan likevel enes om at elbilen er et tiltak for miljø i kraft av å bedre luftkvaliteten i byene.

Elbilen ble imidlertid ikke bygget som et miljøtiltak. Den første elbilen ble produsert av den amerikanske oppfinneren Thomas Davenport i 1834. Rundt 1900 hadde elektriske biler en betydelig markedsandel. Men da Henry Ford startet masseproduksjon av bensindrevne biler ble de utkonkurrert. Siden har elbiler vært relansert en rekke ganger, men suksessen har ikke vært varig. Ankepunktene har hele tiden vært dyre produksjonskostnader, høy utsalgspris og lav rekkevidde på grunn av dårlig batterikvalitet. De siste årene har imidlertid elbilenes teknologi bedret seg betraktelig. I dag har elbiler som Nissan Leaf (2013-modell) og Tesla model S teoretisk sett en rekkevidde på henholdsvis 175-–220 og 260–480 kilometer.