BIOLOGISKE FORSKJELLER: Frp's Jon Helgheim mener biologiske forskjeller gjør at kvinner vil jobbe mindre enn menn. Foto: Ole Berg-Rusten / NTB Scanpix
BIOLOGISKE FORSKJELLER: Frp's Jon Helgheim mener biologiske forskjeller gjør at kvinner vil jobbe mindre enn menn. Foto: Ole Berg-Rusten / NTB ScanpixVis mer

Biologi i arbeidsmarkedet:

Eldgammelt og nitrist kvinnesyn

Jon Helgheims kjønnssyn har lange og dype røtter i vår kultur og bidrar til at urettferdige kjønnsforskjeller opprettholdes.

Meninger

Jon Helgheim, innvandringspolitisk talsperson for Fremskrittspartiet, skrev tirsdag kveld på Facebook at biologiske forskjeller gjør at kvinner vil jobbe mindre enn menn. Helgheim påstår altså ikke bare at det er biologiske forskjeller på kvinner og menn, men også at disse biologiske forskjellene gjør kvinner mindre villige til å jobbe, og at dette i neste rekke legitimerer at systematiske forskjeller mellom kvinner og menn i samfunnet, opprettholdes.

Spaltist

Anna Kvam

er filosofistudent, medlem av Miljøpartiet De Grønne og tidligere ungdomspartileder.

Siste publiserte innlegg

Helgheim vil nemlig skrote den typen politiske tiltak som er med på å gi kjønnene tilnærmet lik tilgang på muligheter i arbeidslivet. Fedrekvote, kjønnskvotering og andre «tåpelige påfunn», for å bruke hans egne ord.

Kjønnssynet Helgheim serverer har lange og dype røtter i vår kultur og bidrar til at urettferdige kjønnsforskjeller opprettholdes. Helgheims uttalelser er derfor dypt problematiske.

Det er mer en totusen år siden den greske filosofen Aristoteles la sin nedvurdering av kvinnen for dagen. Hans filosofiske prosjekt var gigantisk og spente over enorme saksfelt. Også kjønnsforskjeller berører han tematisk. Han tar utgangspunkt i biologien når han forklarer forskjeller mellom kvinner og menn.

Det er ikke nødvendig å gå inn på hele hans teori for å få med hovedpoenget her: Aristoteles bruker ikke bare påståtte biologiske forskjeller mellom kjønnene til å beskrive hvordan samfunnet er. Han bruker også de biologiske forskjellene til å argumentere for hvordan samfunnet bør være. At menn og kvinner er skikket til ulike oppgaver og bør tildeles ulike roller.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Ikke bare er det problematisk i seg selv med denne todelingen. Enda mer problematisk blir det når Aristoteles gjør en åpenbar hierarkisk forskjell på de rollene kvinner og menn kan og skal ta i samfunnet. Menn skal herske og være overhode. Kvinnen er mor og kone. Hun er den andre. Hennes rolle er definert i forhold til mannen. Hun er forvist fra den offentlige sfæren og inn i familiens sfære.

Det kan kanskje virke litt rart å børste støv av de greske antikke filosofene for å kaste lys over Jon Helgheims Facebook-post. Men det er jo egentlig rarere at vi mer enn totusen år etter Aristoteles fortsatt møter argumenter som er påfallende like de den gamle grekeren førte. Dette illustrerer på et vis hvor enorm innflytelse Aristoteles har hatt. Hans filosofi, og hans kjønnssyn, har påvirket vestlige tenkere i århundre på århundre etter ham.

Det løper en rød tråd fra ham til syttenhundretallets Immanuel Kant, en annen av de største vestlige og mest innflytelsesrike filosofene. Også Kant tar utgangspunkt i det han omtaler som «naturlige» eller «essensielle» forskjeller mellom kjønnene, og bruker dette til å forklare ikke bare hvorfor kvinner og menn har ulike roller, men også hvorfor de bør ha ulike roller. Igjen er det kvinnen som skal ta rolle som omsorgsperson, både overfor mann og barn. Og herfra igjen løper det en rød tråd til Helgheim.

Helgheim har nemlig ikke bare synet på biologiske forskjellers betydning til felles med de gamle mannlige filosofene, også hans syn på hvor kvinnen «naturlig» ikke hører hjemme (i arbeidslivet!), står i stil med den eldgamle tradisjonen.

Helgheims påstand er at kvinnen av natur vil jobbe mindre. Av dette kan vi slutte at hun dermed av natur også vil være mer hjemme. Helgheim mener de biologiske forskjellene gjør kvinnene så naturlig disponert for å ville jobbe mindre enn menn, at den store kjønnsskjevheten som allerede finnes på arbeidsmarkedet og i heimen, ikke bør møtes med politiske mottiltak.

Aristoteles bruker de påståtte biologiske forskjellene som begrunnelse for at kvinnen skal være hjemme. Helgheim bruker de påståtte biologiske forskjellene til å begrunne hvorfor politiske tiltak som forsøker å bøte på den menneskeskapte ulikheten som finnes, er unødvendige.

Det er noe forstemmende ved dette. Først og fremst fordi vi vet at kvinnens tilgang på å oppnå makt og innflytelse i samfunnet blir dårligere om hennes tilgang på posisjoner i arbeidsmarkedet er dårlige. Det er ikke urimelig å anta at det er, blant mange andre faktorer, kjønnssynet til de store vestlige filosofene som har bidratt til kjønnsdelingen i hjem og arbeidsliv. Som har plassert kvinnen på kjøkkenet, og mannen i politikken og makten. Og så, mange hundre år senere, er det slående like argumenter som brukes for å skrote de politiske tiltak som kan bøte på nettopp disse forskjellene.

For å møte Helgheims argumenter trenger vi ikke en gang å motsi ham når det gjelder hvorvidt biologiske forskjeller finnes. Hovedpoenget er snarere dette: Å bruke mulige biologiske forskjeller til å legitimere forskjellsbehandling av mennesker, eller fravær behandling som skal bøte på forskjeller, er svak argumentasjon. At noen kanskje er litt forskjellige, også kroppslig, legitimerer ikke forskjellsbehandling eller fravær av tiltak som skal gi menneskene lik tilgang på muligheter.

Mellom menn er det store forskjeller. Mellom kvinner er det store forskjeller. Mellom mennesker er det store forskjeller i hvordan både arvematerialet og miljøet har gjort oss til de vi er. Det finnes biologiske forskjeller på individer.

Spørsmålet er om Helgheim mener dette på generelt grunnlag legitimerer forskjellsbehandling. Det er usannsynlig. I vårt moderne samfunn så er nemlig en av grunnverdiene at alle mennesker er like mye verdt og dermed skal ha tilgang på de samme godene.

Litt for moro skyld kan jeg gå med på Helgheims premiss: At kvinner som gruppe er mindre disponert til å ville jobbe (dette er svært lite trolig, men la gå). Men også i dette tilfellet har jeg vanskelig for å se noen automatikk i at en slik «naturlig forskjell» er god grunn til å fjerne fedrekvote, kjønnskvotering eller annen politikk som skal bøte på systematiske og urettferdige forskjeller i samfunnet.

For alt jeg vet kan det godt hende at jeg, fra naturens side, er mer disponert til å like iskrem enn min beste venn. Det er ikke dermed sagt at is bør ha et eget prisnivå for meg og resten av den samfunnsgruppa som er biologisk disponert for å like iskrem ekstra godt.

Kanskje et litt teit eksempel, men poenget står: Mulige biologiske forskjeller, også de på gruppenivå, er vanskelige å bruke til å automatisk legitimere politikk som skaper eller opprettholder forskjeller.

Vi kan altså fint plukke fra hverandre Helgheims argument, uten å gå inn i den diskusjon om biologien i seg selv. Når alt det er sagt: Helgheim har ikke, såvidt meg bekjent, noe som helst belegg for å hevde at kvinner fra naturens side har mindre arbeidsglede.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook