Eldre uten omsorg

Regjeringen har ingen konkrete planer for eldreomsorgen.

ELDREOMSORG: For vel et år siden skapte den legendariske AP-toppen Haakon Lie store avisoverskrifter da han kritiserte eldreomsorgen i Oslo. Lie, som nå er 101 år, syntes det var «for jævlig» at hjemmehjelpen som kom hjem til ham én gang i uken, ikke hadde tid til en kaffekopp og en prat. Den rød-grønne opposisjonen brukte utspillet for alt det var verdt i valgkampen som fulgte. Arbeiderpartiet lovet å styrke kommunenes økonomi vesentlig, slik at de skulle få råd til nok sykehjemsplasser og hjemmesykepleie med kompetent helsepersonell. Også Senterpartiet og SV var raskt ute med løfter om bedring av eldreomsorgen hvis de fikk velgernes støtte ved valget.Nå har de rød-grønne sittet med regjeringsmakten i ett år, og hva har skjedd? Valgløftene var verdt like lite som forskriften om kvalitet i pleie- og omsorgstjenesten , som ble fastsatt av Bondevik-regjeringen to år tidligere. Forskriften skulle sikre at eldre «får ivaretatt sine grunnleggende behov med respekt for det enkelte menneskets selvbestemmelsesrett, egenverd og livsførsel.»

FOR NOEN UKER SIDEN kunne Aftenposten melde at nærmere 1500 eldre til enhver tid ligger på norske sykehus i påvente av sykehjemsplass. Artikkelen nevner ikke noe om hvor mange pleietrengende som faktisk utskrives fra sykehusene og sendes hjem, eller hvor mange eldre som bor hjemme og venter på sykehjemsplass. Dét finnes det ikke tall på. Men det vi vet er at du i dag må være sykere for å få sykehjemsplass enn en seng på et sykehus. Styreleder i Seniorsaken, Harry Martin Svabø, tidligere lege og generalsekretær i Den norske lægeforening, hadde denne kommentaren: «Det er en ond sirkel som bare blir verre med den kommende eldrebølgen... Det vi trenger er konkrete planer.» Men det finnes ingen konkrete planer, bare nye luftige løfter om at regjeringen vil gi et tilskudd til bygging av flere sykehjemsplasser på statsbudsjettet for 2008. Men hva med de tusenvis av eldre som ikke får den omsorgen de har krav på i dag, og neste år - og året etter?

HVORDAN SKAL DET GÅ med den 84 år gamle Marit Varnås, som nylig ble sendt hjem fra Aker sykehus, til tross for at hun var pleietrengende døgnet rundt? De pårørende prøvde å skaffe henne sykehjemsplass, men fikk til svar at det ikke fantes ledige plasser i hennes bydel i Oslo. Hvordan skal det gå med den 91 år gamle Bjarne Nilsen, som for et halvt år siden ble sendt hjem fra Haraldsplass sykehus i drosje, til tross for at han ikke kunne gå ved egen hjelp? Han ble liggende i trappen i to timer før noen fant ham og sendte bud på ambulanse. Hvordan skal det gå med den 88 år gamle Rosa Abelsen, som nylig ble sendt fra Furuset sykehjem til en kommunal leilighet på Lambertseter, til tross for at fastlegen protesterte høylydt og gjorde det klart at pasienten ikke var i stand til å greie seg selv?

DA EN AV arbeiderbevegelsens nestorer, Jens Christian Hauge, døde nylig, fortalte Haakon Lie følgende historie: «... da et tidligere bud fra partikontoret trengte hjelp da han og kona var havnet på to forskjellige sykehjem, tok Hauge saken. Det gikk ikke mange dagene før de to bodde sammen igjen.» Hva slags samfunn trodde Hauge og Lie at de bygde i tiårene etter annen verdenskrig? Jo, i deres sosialdemokratiske verden skulle hjemmehjelpen ha tid til å slå av en prat, og eldre ektepar skulle få fortsette å bo sammen, selv når de kom på sykehjem.Men Lies kritikk av hjemmehjelpstjenesten og Hauges innsats på vegne av det gamle partibudet synes nesten rørende blåøyd sett i lys av den mangel på omsorg som mange eldre opplever i Norge i dag. Spørsmålet er ikke lenger om noen har tid til å slå av en prat, eller om ektepar skal få bo sammen - spørsmålet er om det overhodet kommer noen for å stelle for dem, eller om de får noen sykehjemsplass i det hele tatt.

MIN 93 ÅR GAMLE FAR ble i sommer innlagt på sykehus med indre blødninger og dobbeltsidig lungebetennelse. I løpet av tre måneder ble han flyttet på tolv ganger før han i for to uker siden fikk en midlertidig sykehjemsplass etter at media tok opp saken. Samtidig rykket et annet gammelt menneske med like stort behov for det offentliges omsorg, dermed bakover i den køen som ifølge kommunene ikke finnes.For sjette gang på rad har FN nå utropt Norge som verdens beste land å bo i, og bistandsminister Erik Solheim uttalte i den forbindelse at nå må nordmenn slutte å sutre. Men det er den generasjonen Solheim tilhører - og ikke minst tilhengerne av hans parti - som alltid sutrer. De eldre sutrer ikke, og har aldri gjort det. Derfor får de heller ikke noe når de unge og friske deler godene seg i mellom. For de eldre i omsorgskøen har vært vant til å yte, ikke kreve. Mange av dem ble født før og under første verdenskrig, den gang Norge var et fattig land i verdens utkant. De opplevde de harde tredveårene og fem år med tysk okkupasjon. Senere bygde de landet. De hadde bare én ukes ferie, men var nesten aldri syke. Men de sutret ikke, for de var trygge på at de bygde et samfunn som kom til å ta vare på dem den dagen de trengte fellesskapets støtte.

I MELLOMTIDEN er Norge blitt verdens beste land å bo i, for nesten alle andre enn de eldre. Men fortsatt sutrer de ikke - det er vi, deres barn, som må tigge om at de skal få avslutte sitt liv med et minimum av verdighet.For noen få år siden sa politikerne at vi ikke kunne bruke mer penger på eldreomsorgen fordi det ville skape inflasjon. I dag er sentralbanksjefen i ferd med å gi opp kampen mot en for lav inflasjon. Men fortsett må vi ikke bruke penger på de eldre. Argumentet nå er at vi må spare, slik at vi kan gi dagens unge en verdig alderdom. SUV-generasjonen, som har høstet fruktene av foreldrenes og besteforeldrenes slit og nøysomhet, skal sikres - på bekostning av dem som faktisk skapte verdiene.En kommunal leder i eldreomsorgen forteller meg at hun ofte møter fortvilte pårørende som gråter over den uverdige behandlingen deres eldre familiemedlemmer får. Hun sier at det fyller henne med skam, men at det er lite hun kan gjøre så lenge politikerne prioriterer de unge og friske fremfor de gamle og syke. Men i medienes sensasjonsoppslag er det gjerne de ansatte i eldreomsorgen som får svi - de ansvarlige, politikerne, glir som vanlig unna.

HAAKON LIE og Jens Chr. Hauge trodde de bygde en nasjon tuftet på fellesskapets ansvar for de svake. Så feil kunne de ta. De bygde et land som ble rikt på kroner og dollar, men som mistet sine viktigste verdier på veien - medmenneskelighet og solidaritet.