Eldreomsorg i 2005

JEG LESTE artikkelen forfatter Freddy Fjellheim hadde om eldreomsorg i Dagbladet 15. Mai. Jeg ble glad da jeg leste. Fjellheim skrev om kvalitetsforskrifter og normer for samarbeid mellom de eldres pårørende og omsorgstjenerne. Profesjonelle får ta seg av å svare på Fjellheims konkrete forslag. Min hensikt er ikke å svare byråkratisk på artikkelen, men utfra hjerte og erfaring fra de etiske problemstillingene som Fjellheim tar opp. Jeg har jobbet i hjemmesykepleien i fem år, og som sykepleier i tilsammen 17 år. Jeg er en av dem som går hjem til de gamle med «stoppeklokka». Jeg har allerede fått beskjed fra et bestillerkontor om hva jeg skal gjøre og hvor lang tid jeg skal bruke. Noen har bestemt at det å gå på do skal ta 10 minutter. En dusj skal ta 30 minutter osv. Jeg kommer hjem til de gamle og ser deres ensomhet, hver dag. Lørdag og søndag. Ingen barn som har ringt. Ingen som har bedt den gamle til søndagsmiddag eller kaffebesøk. De gamle er gått ut på dato. De våkner om morgenen, og venter. På hjemmesykepleien, på pillene, på dobesøket og på middagsoppvarmingen. Så venter de på leggingen og søvnen, som kanskje kommer.

NOEN VIL SI: er det samfunnets oppgave å avskaffe ensomheten blant eldre? De yngre kan si: du må stelle deg slik at denne situasjonen unngås - ta vare på allianser og venner, for det kan ikke forventes at samfunnet tar seg av deg. Problemet er at dine egne venner som regel er like gamle som deg selv. Dine egne barn er selvstendige og lever egne liv, og kanskje bosetter de seg langt vekk. Alderdommen er noe ingen kan løpe i fra. Men som Fjellheim skriver: «Det samfunnet som ignorer de gamles verdighet har fryktelige prognoser». Jeg er enig med ham. Noen ser ut til å tro at bare 68-generasjonen blir gamle vil det bli sving på sakene. Det er en illusjon. Det er mange som kommer til å møte seg sjøl i døra - skrike høyt og forvente reaksjon - men møte taushet. Når var det samfunnet sist hørte på de gamle? I mellomtiden får vi som jobber i helsesektoren være glad hver gang noen skriver opprørt om de tilstandene vi som helsearbeidere ser hver eneste dag. Takk til Freddy Fjellheim.