AUTORITÆR STATSFORSTÅELSE: - Siden abortloven ble vedtatt for mer enn 30 år siden, har dette vært ansett som selvsagt. Like selvsagt som den lovfestede reservasjonsretten for dem som av samvittighetsgrunner nekter å gjøre militærtjeneste, skriver artikkelforfatteren. Foto: NTB Scanpix
AUTORITÆR STATSFORSTÅELSE: - Siden abortloven ble vedtatt for mer enn 30 år siden, har dette vært ansett som selvsagt. Like selvsagt som den lovfestede reservasjonsretten for dem som av samvittighetsgrunner nekter å gjøre militærtjeneste, skriver artikkelforfatteren. Foto: NTB ScanpixVis mer

Elefant i glassbutikk

Det skal en autoritær statsforståelse til for å anse det som politisk klokskap å gi leger valget mellom å sette sin samvittighet til side eller å miste jobben.

Marie Simonsen ter seg som en elefant i glassbutikk på Dagbladets tredjeside 23. januar. Hadde hun vært til stede på det møtet i Stortinget som tjener som påskudd for hennes helsides massakre på fastleger som ber seg fritatt for å henvise til abortinngrep, ville hun ha fått med seg reflekterte og nyanserte innlegg av helseminister Jonas Gahr Støre, professor Aslak Syse, lagdommer Hanne Sofie Greve og tidligere fastlege og leder for Allmennlegeforeningen Jan Emil Kristoffersen. Sistnevnte argumenterte på prinsipielt grunnlag for at legers samvittighetsfrihet bør respekteres, uavhengig av hva flertallet mener om mindretallets overbevisning.

Siden abortloven ble vedtatt for mer enn 30 år siden, har dette vært ansett som selvsagt, like selvsagt som den lovfestede reservasjonsretten for dem som av samvittighetsgrunner nekter å gjøre militærtjeneste. Marie Simonsen har tydeligvis like liten respekt for sykehuslegers lovfestede reservasjonsrett som for den ikke lovfestede reservasjonsadgang som hittil har vært akseptert for fastleger. Uten dokumentasjon slår hun fast at alle som gjør bruk av reservasjonsadgangen er kristne. Deretter slår hun dem i hartkorn med amerikanske kristenfundamentalister og påstår at de - alle som en - seiler under falskt flagg. Samvittigheten er skalkeskjul for politisk kamp mot selvbestemt abort, må vite.

Beskyldninger om fusk og fanteri regnes til vanlig som så alvorlige at det forventes et minstemål av begrunnelse. For Marie Simonsen holder det med de meninger hun tillegger dem som tenker annerledes. Det er et klassisk eksempel på det Arne Næss i sin lærebok i elementær logikk kalte tendensiøs bruk av stråmenn: Først tillegger man andre meninger de ikke har, for så å gå løs på dem som ikke har dem. Europarådet gav i 2010 uttrykk for det samme syn på legers samvittighetsfrihet som Jan Emil Kristoffersen og Hanne Sofie Greve presenterte på møtet i Stortinget. Består Europarådet også av amerikanske kristenfundamentalister og norske særlinger med fordekte motiver? Europarådets resolusjoner er ikke bindende, men det forekommer sjelden at norske myndigheter velger å marsjere i stikk motsatt retning av det rådet anbefaler.

Det er sakens kjerne når Helsedepartementet nå vil sette trangere grenser for legers samvittighetsfrihet enn det som hittil har vært akseptert. Så langt er det ikke dokumentert at en eneste kvinne er blitt fratatt sin lovfestede rett til abort. Jeg har ennå til gode å støte på en «reservasjonslege» som ikke respekterer denne retten eller bruker samvittighetsfriheten som politisk våpen.

Reservasjonsrett - lovfestet eller ikke lovfestet - er en rett flertallet innrømmer et mindretall. Den hviler på en stilltiende overenskomst: Mindretallet aksepterer flertallets rett til å bestemme, flertallet aksepterer at mindretallet slipper å medvirke til å iverksette det flertallet har bestemt. De legene Marie Simonsen bruker en helside til å trampe på, aksepterer uten forbehold den overenskomst reservasjonsretten hviler på.

Samvittighetsfriheten er av de grunnrettighetene som er vernet i internasjonale konvensjoner vi har tatt inn i vårt eget lovverk. Juridisk er det kanskje ikke til hinder for at staten kan gi leger valget mellom å sette sin samvittighet til side eller å miste jobben. Men det skal en autoritær statsforståelse til for å anse det som politisk klokskap å gjøre det. Uansett utfall vil slik maktutøvelse være en tapsforretning. Fører den til at leger - få eller mange - fastholder sin overbevisning, vil samfunnet miste yrkesutøvere det ikke har råd til å miste. Fører det til at leger gir etter for presset, vil myndighetene ha klart å ta fra dem deres personlige integritet.

Slik skal ikke makta te seg i et demokratisk samfunn. Ingen har råd til å gi avkall på sin personlige integritet. Ingen er tjent med å ha en fastlege som går på akkord med sin samvittighet. Og intet demokratisk samfunn har råd til å presse noen til å gjøre det.

ARTIKKELFORFATTER: Inge Lønning. Vis mer