Elefant i solnedgang

Styggvakker, original og unik animasjonssensasjon.

FILM: Det er bare så vakkert gjort. Elefanten som reiser seg, skjelver av abstinenssymptomer, vakler ned på de slitte knærne igjen, sender et rødøyd og resignert blikk mot sin redningsmann, elgen. Dette er Jimmy, den narkomane helten i Christopher Nielsens animasjonsfilm «Slipp Jimmy fri».

Den lenge varslede og høyt påkostede filmen er endelig premiereklar, og det er med en tung bør av forventninger man lar seg lede inn i Nielsens tragiske univers av trøtte typer, blandingsmisbrukere, mishandla dyr, fascistoide jegere med rørleggersprekk, samemafia og fundamentalistiske dyrevernere. Bærer det?

Ubeskjedent

Dette er så totalt annerledes enn alt man har sett av norsk film før, det er så djervt tenkt og utført, så ubeskjedent og selvfølgelig, at de fleste innvendinger føles banale og bagatellmessige. Et uttrykk som minner om Robert Crumbs tegneserieunivers paret med vill norsk natur, snuskete sagflis og lokal dopsjargong, er en forsøksvis beskrivelse av Nielsens digitale 3D-animasjon. Men filmen har så mye mer, elementer som i sum gjør den sterk, men som også holder hver for seg.

Historien om sirkuselefanten Jimmy består av like deler kynisme og idealisme. De trøtte dophuene og smågangsterne Geir og Odd teamer opp med Roy Arnie, som er dyrepasser på et fallert russisk sirkus. Der jobber også den fjerde kompisen Kælle, som babler uavlatelig i speedtempo og i fistel. Sirkusets flaggskip, den gamle elefanten Jimmy, holdes i gang på en blanding av «uppers» og «downers». Etter en uheldig forveksling av piller, sliter den seg.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Jimmy bærer på en hemmelighet som kan gjøre kynikerne rike. I tillegg til Roy Arnie og gutta er flere ute etter ham. Samemafiaen, som er alliert med den russiske mafiaen, skyr ingen midler for å sikre seg Jimmy. Et trøndersk elgjaktlag, med den fremmedfiendtlige og bakfulle Hold Brillan i spissen, får også ferten av større vilt. På den andre siden står en hel folkevognbuss full av militante dyrevernere som er rede til å gå i døden for å slippe Jimmy fri.

Kule typer

Christopher Nielsens typegalleri er en vanvittig blanding av demografiske og sosiologiske blinkskudd. Dophuene er utstyrt med akkurat passe voggende gange, utslåtte tenner og megetsigende blikkvekslinger. Anders T. Andersen og Egil Birkeland som låner stemmer til Odd og Geir gir figurene sterk troverdighet når de f.eks. innrømmer at de «tørte ikke å si at dem penga var frika bort» eller istemmer det klagende kraftuttrykket «jøssenam\'a». Hold Brillans brukne nese og labile humør er nesten like skremmende som sametroikaens innbitte energi på motorsykler med meier på forhjulet og reinsdyrgevir i stedet for speedwaystyre. Naturvernerne tilhører et helt annet sosiologisk sjikt. Noen med lyse dreadlocks og enøyd tro på «straight edge»-filosofien, altså puritanske motstandere av alkohol, kjøtt og tilfeldig forplantning. Andre er mer vestkant blandet med mye hysteri.

Disse typene beveger seg i et univers som er storslagent. Innimellom kan det minne om outrerte norske landskap fra Rolf Groven-malerier, av og til er det ville fjell og vakker solnedgang, deretter vindskeive sirkusvogner og slitt brustein.

Bildene er mørkere og med større dybde enn i tidas gjengse animasjonsfilmer. Figurene er mer stiliserte, både i utseende og motorikk, selv om uttrykket er naturalistisk. Storm Studio, som har spesialisert seg på digital 3D-animasjon, har virkelig hatt noe å bryne seg på i møtet med Christopher Nielsens univers. «Slipp Jimmy fri» er blitt noe som virkelig fortjener betegnelsen «annerledes».

Hver torsdag sender Dagbladet nyhetsbrevet Kulturavisa. Den inneholder kulturnyheter fra inn- og utland, og er helt gratis.

Motta Kulturavisa:

litteraturavisa kulturavisa
Navn:
E-post: