IKKE STILLFERDIG: Administrerende direktør i 20-åringen Spekter har brakt organisasjonen fra stillferdig til synlig maktutøvelse. Anne- Kari Bratten 
Foto: Morten Holm /  SCANPIX
IKKE STILLFERDIG: Administrerende direktør i 20-åringen Spekter har brakt organisasjonen fra stillferdig til synlig maktutøvelse. Anne- Kari Bratten Foto: Morten Holm / SCANPIXVis mer

Elefant terrible

Anne-Kari Bratten har gjort en gråsosse av en organisasjon svært synlig. I dag markerer arbeidsgiverforeningen Spekter sine første 20 år, skriver Stein Aabø.

Kommentar

På bitte lille julaften for 20 år siden møttes en samling kvinner og menn på Grand Hotell. De skal ha vært tvangsinnkalt på denne datoen. De fleste var menn, så det lot seg gjøre. De skulle opprette en organisasjon og måtte derfor delta på en konstituerende generalforsamling for (trekk pusten) «Norges Arbeidsgiverforening for virksomheter med offentlig tilknytning», forkortet Navo.

Arkitekten bak den nye arbeidsgiverforeningen var den mektige Tormod Hermansen, da sjef i Norsk Telekom A/S, tidligere sjef for Televerket, seinere for Telenor, mannen som tok seg av bankene da de ble slått konkurs i 1991, tidligere finansråd, en styregrossist av de sjeldne. En grå, bebartet eminense som visste hva han ville og hva han måtte. Norge hadde inngått EØS-avtalen med det langt mektigere EU som bestemte hva som gikk an og ikke gikk an med statens eierskap og styring i Norge. Tormod hadde derfor ledet Hermansen-utvalget som forberedte samfunnseliten og sosialdemokratiet på visse overganger til den utskjelte markedsmekanismen. Flere store statlige forvaltningsbedrifter burde omorganiseres til statlige aksjeselskaper dersom de ville være med å spille på den store europeiske og globale scenen.

På stiftelsesmøtet var representanter for noen av de fristilte statlige virksomhetene, blant andre Postbanken, Forskningsrådet, Gardermobanen, Oslo Hovedflyplass, Statkorn, Statnett, Statskog og mange andre. På stiftelsesdagen var tallet på ansatte i virksomhetene i den nye organisasjonen om lag 10000. En mygg sammenliknet med større arbeidsgiverorganisasjoner som NHO. Men likevel.

De ansatte i medlemsbedriftene var ikke lenger statsansatte, men ansatte i sine respektive offentlig eide virksomheter. De hadde fått nye arbeidsgivere og følgelig nye avtaler. Det var ikke lenger Statens personaldirektør som bestemte deres lønninger. Det var ledelsen i de enkelte virksomheter. Løsrivelsen fra staten var ønsket og framforhandlet. Man ville at virksomhetene skulle ha større frihet, at politikerne holdt seg på armlengdes avstand, at direktørene kunne ta raske beslutninger, snu på femøringen om nødvendig, gi frynsegoder, fravike lønnstabellene, og alt slikt som direktører i privat næringsliv kunne.

I 1993 var de fristilte virksomhetene blitt så mange at de måtte starte en forening. Lars Haukaas, tidligere konserndirektør i NSB ble foreningens administrerende direktør fra 1995. Men han fikk streng beskjed av gründer Hermansen om å holde en lav profil i offentligheten. Man skulle «vara, men inte synas». Man skulle for all del ikke provosere LOs mektige statstjenestemannskartell. Kartellet måtte forsikres om at Navo ikke var NHO, men noe helt annet. LO-toppene skjønte selvsagt hva som skjedde, men kanskje ikke alle medlemmene.

Seinere skiftet Navo navn til Spekter. Organisasjonen har vokst og har nå over 200 medlemsvirksomheter med 200 000 ansatte, langt flere enn staten.

Spekter har fått en mer offensiv rolle i offentligheten. Administrerende direktør Anne-Kari Bratten har opptrådt i tråd med styrevedtaket om å gå ut med arbeidsgiverorganisasjonens holdninger i arbeidspolitiske spørsmål og for øvrig delta i det offentlige ordskiftet. Det har hun gjort til gagns. I løpet av sin tid i toppledelsen har hun ertet på seg de fleste arbeidstakerorganisasjoner Spekter har som motpart. Hun er tidligere omtalt som «granatkaster» på denne plass. Da Høyres tidligere generalsekretær Trond Hole i en ny rolle i YS skulle introdusere henne på en konferanse nylig kalte han henne: En «elefant terrible». Om det var en forsnakkelse eller en kreativ omskrivning vites ikke. Men Bratten har vært svært direkte i møte med sine motparter, enten de er leger, sykepleiere eller deltidsarbeidende kvinner.

I dag inviterer så denne «elefant terrible» til organisasjonens 20-årsjubileum med en konferanse som gjenspeiler direktørens utålmodighet. Som første eksterne taler vil statsminister Erna Solberg trolig fortone seg som en fredsskapende engel sammenliknet med Bratten. Det er bare et spørsmål om form. De skal nok samme sted. De er enige om at noe må gjøres med den norske velferdsstaten.

Historisk har det vist seg å være en bra oppskrift å ile langsomt og forankre endringer i fagbevegelsen. Det er derfor de fleste reformer er gjennomført under sosialdemokratisk styre. Det er ikke dermed gitt at Bratten, som leder for statens blåruss, får lettere spill med de ansatte under Erna og Siv enn hun hadde under Jens, som valgte å ta en pause i reformene etter valgnederlaget i 2001. Men Bratten vil prøve seg. Med flere midler. I dag med en konferanse.