FACISTISK UTVIKLING: «Selv om russiske politikere sofistisk bruker å forklare at den i seg ikke oppfordrer til diskriminering av homofile, ligger det til grunn for loven at homoseksualitet klasses som en like skadelig villfarelse som rusmisbruk og selvmord», skriver forfatteren. Foto: Jon Terje H. Hansen
FACISTISK UTVIKLING: «Selv om russiske politikere sofistisk bruker å forklare at den i seg ikke oppfordrer til diskriminering av homofile, ligger det til grunn for loven at homoseksualitet klasses som en like skadelig villfarelse som rusmisbruk og selvmord», skriver forfatteren. Foto: Jon Terje H. HansenVis mer

Elefanten i klasserommet

Å svikte mine fantastiske russiske kolleger og studenter ville være et stort profesjonelt og personlig tap, men det er etisk vanskelig å jobbe i Russland nå.

Debattinnlegg

Det er en overveldende, berusende stemning for tiden her på UiT Norges arktiske universitet, campus Alta. Klasserommene våre er i full blomstring, med ivrig og ambisiøs deltakelse av en ny og raskt voksende studentgruppe: utvekslingsstudentene. Tilstedeværelsen deres forandrer undervisningen vår fra grunnen av, gjør den mer åpen og uforutsigbar, gir den en ny dybde. Som lærer i et kultur- og språkfag åpner det seg helt andre muligheter enn de som var til stede når klasserommet var nesten helt norsk. De fleste av de nye studentene kommer fra vårt store naboland Russland, dit mange av oss lærere også har begynt å reise på hyppige besøk for å undervise og utvikle alle mulige former av samarbeid.

Etter at jeg var i Russland og underviste i fjor, har landet vært i en meget rask forandring, i en retning som meget enkelt kan defineres som fascistisk. De fleste av oss vet om det: Det er nå forbudt og straffbart å formidle «homoseksuell propaganda», definert som det å forklare for mindreårige at homofile parforhold bygger på den samme kjærligheten og seksualiteten som heterofile. Det å påstå offentlig at homser og lesber er sosialt likeverdige alle andre, og ikke en mindreverdig minoritet, er straffbart. Selv om russiske politikere sofistisk bruker å forklare at den i seg ikke oppfordrer til diskriminering av homofile, ligger det til grunn for loven at homoseksualitet klasses som en like skadelig villfarelse som rusmisbruk og selvmord. En bølge av vold og overgrep mot homoseksuelle har blitt utløst over hele landet. En ny lov som påbyr at homoseksuelle foreldre skal fratas sine barn av de sosiale myndighetene er på vei.

Midt oppe i denne dypt tragiske utviklingen skal vi utvekslingslærere reise inn i en sammenheng der det å uttrykke verdier som vi anser som grunnleggende for vårt samfunn - en del av den luften vi puster til daglig - kan føre til fengselsstraff, høye bøter, eller deportering. Dette betyr noe veldig konkret - at vi enten må forholde oss tause eller ta opp spørsmål om menneskerett på en «metaforisk» måte i klasserommet. Hvis jeg i tillegg hadde vært homoseksuell ville forholdene naturlig nok ha vært enda vanskeligere. Jeg opplever at det er meget vanskelig å være fri i min rolle som kritisk intellektuell og lærer i en slik situasjon. Dette er delvis mitt eget problem - et spørsmål om etikk og personlig mot. Men hvor står vårt universitet i disse spørsmålene? Er tanken at vi skal være fornøyde med å fungere som en åpning mot en mer liberal ytre verden, dvs. bruker vi de samme argumentene som har legitimert de olympiske propaganda-lekene i Beijing og, snart, Sochi? Det er viktig å huske at de brutale nye lovene er blitt innført i akkurat den perioden vi på alvor har begynt å samarbeide med Russland.

Den verst tenkelige situasjonen ville være at alle de lukrative kontaktene og kontraktene som nå etableres med russiske universiteter lages uten at vi kommuniserer vårt standpunkt når det gjelder menneskerettigheter, og at kontrakter signeres uten forbehold i denne bekmørke perioden for den homoseksuelle minoriteten i Russland. Men kanskje finnes det en tro på at våre liberale og demokratiske kjerneverdier til slutt skal formidles gjennom vår undervisning og forskning, og bidra til forandring gjennom våres gode eksempel, gjennom en slags akademisk «osmose»? Eller bryr vi oss helt enkelt ikke, så lenge vi skaper nye forskningsmuligheter og får mer penger som belønning for studentproduksjon? Er vi redde for å miste det vi har brukt så mye energi og penger på at bygge opp?

Jeg spurte nylig Masha Gessen, en kjent kritisk journalist og aktivist fra Moskva, om hun synes det ville være riktig av meg å dra tilbake til Russland for å undervise under de nåværende forholdene. Masha er åpent lesbisk og trebarnsmor, og ser derfor for seg at hun må flytte fra Russland, i frykt for at hennes barn skal bli tatt fra henne. Hun svarte klart og tydelig at hun ikke syntes at jeg burde undervise i Russland, selv om hun innrømmet at mitt spørsmål krevde en lengre diskusjon. Jeg er ikke nødvendigvis enig, og har fortsatt ikke avklart dette med meg selv - det å svikte mine fantastiske russiske kolleger og studenter ville være et stort profesjonelt og personlig tap, og ville ta fra meg muligheten til å formidle det jeg brenner for. Men å dra tilbake som representant for et universitet som ikke tydelig kommuniserer sin holdning til det som skjer i Russland, og hvordan det kan påvirke vårt samarbeid, vil være etisk vanskelig. Jeg oppfordrer derfor vår ledelse til å vise hva de synes vi skal stå for og hva vi skal formidle til våre russiske venner. I grunnen betyr dette: skal vår institusjon være mer enn et instrument for (bedriftsøkonomisk) regional og nasjonal «verdiskaping»? Har vi også et ansvar for å bidra til en positiv utvikling i en etisk og demokratisk forstand?

For noen uker siden deltok jeg på et pedagogisk seminar utenfor Tromsø, heseblesende oppvartet av døgnet-rundt-arbeidende utenlandsk arbeidskraft. Foredragene, i det nesten etnisk rene norske seminarrommet, flommet over av honnørbegrep som «kultursensitiv» og «flerkulturell». Dette er ord som selvfølgelig gnistrer av prosjektpenger, men faktisk også passer godt til en institusjon som en gang utnevnte Nelson Mandela til æresdoktor.

Under «Nyheter» på hjemmesiden til UiT Norges arktiske universitet finner vi imidlertid akkurat nå en artikkel om en konferanse i Moskva der en spennende norsk-russisk samarbeidsavtale ble signert.

Artikkelen forteller videre, med noe som kan fortolkes som stolthet, at vår høyeste sjef deltok i meget distingvert selskap, sammen med selveste den russiske presidenten, Vladimir Putin. Hvem er vi, egentlig?