Elefanten i porselensbutikken

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

Sist onsdag hadde Herman Willis et slags svar til min kronikk/kritikk av hans bok og senere Midtøsten-utspill den senere tid («Ich Bin Ein Likudnik», 14.01.09). Willis forholder seg ikke til denne kritikken, men går en lang vei rundt. Ved hjelp av sedvanlig logisk sprelskhet hevder han at jeg underkjenner muligheten for å skrive bøker om Israel. Ergo roper jeg egentlig på boikott av bøker. Jeg antar at dermed har havnet i fascismesekken der Willis putter alt han ikke liker.

Willis kan ta det rolig. Det er skrevet mange gode bøker om Israel. Men det er også mulig å skrive dårlige bøker om Israel, og det er altså det jeg mener Willis har gjort. Årsakene skal jeg ikke gjenta, men jeg vil gjerne kommentere et par aspekter ved Willis’ retorikk. Både i boken og i svaret insisterer Willis på at hans bok handler om Israel, og at det derfor ikke finnes noen grunn til å skrive om palestinerne. Han synes å tenke at Israel minus alt som har med palestinerne å gjøre er lik essensen av Israel. Slik er det ikke. Hvis han hadde skrapt litt på overflaten av de fleste israelske byer og småbyer ville han funnet at de er bygget på palestinsk samfunn.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer