Elefanten i porselensbutikken

Sist onsdag hadde Herman Willis et slags svar til min kronikk/kritikk av hans bok og senere Midtøsten-utspill den senere tid («Ich Bin Ein Likudnik», 14.01.09). Willis forholder seg ikke til denne kritikken, men går en lang vei rundt. Ved hjelp av sedvanlig logisk sprelskhet hevder han at jeg underkjenner muligheten for å skrive bøker om Israel. Ergo roper jeg egentlig på boikott av bøker. Jeg antar at dermed har havnet i fascismesekken der Willis putter alt han ikke liker.

Willis kan ta det rolig. Det er skrevet mange gode bøker om Israel. Men det er også mulig å skrive dårlige bøker om Israel, og det er altså det jeg mener Willis har gjort. Årsakene skal jeg ikke gjenta, men jeg vil gjerne kommentere et par aspekter ved Willis’ retorikk. Både i boken og i svaret insisterer Willis på at hans bok handler om Israel, og at det derfor ikke finnes noen grunn til å skrive om palestinerne. Han synes å tenke at Israel minus alt som har med palestinerne å gjøre er lik essensen av Israel. Slik er det ikke. Hvis han hadde skrapt litt på overflaten av de fleste israelske byer og småbyer ville han funnet at de er bygget på palestinsk samfunn.

Riktig har Israel forsøkt å skjule sporene så godt det lar seg gjøre, ved hjelp av bulldosere, navneendringer (gjerne inspirert av det gamle testamentet) og en systematisk judifisering av geografien. Men disse byene, landsbyene – ja, i mange tilfeller også selve husene – tilhørte inntil nylig et annet folk. Slike «vertikale» aspekter ved Israel er Willis helt blind for. Hans horisontale syn er heller ikke godt, og bortsett fra et tilfeldig møte med en guide, overser han en million palestinske israelere. De eneste palestinerne han ser tydelig er de han kan kalle fascister, for slik å få hans Israel til å framstå akkurat slik israelske turistmyndigheter og handelskammer foretrekker.

Willis’ bok handler ikke om landet Israel, ikke om staten Israel, og ikke engang om det israelske folk. For ham sluttet landets historie da mange (men langt fra alle) jøder ble fordrevet av romerne i år 70 e. kr. Den startet på nytt da sionistiske «arbeiderkjemper» ankom over 1900 år etter. Jødene har masse historie, mens palestinerne ikke har noen. Israel framstiller det gjerne slik, og de har fått masse gratis drahjelp av den kristne verdens bibelfokus.

Willis bruker store deler av en bok «om Israel» til å skrive om jødeforfølgelsene i Europa, men overser selve landet og de som eide det fram til det som i historisk målestokk var i går. Han skriver palestinerne ut av historien, for å få sitt eget glansbilde av Israel til å skinne klarere. Det er nesten som han støtter Golda Meirs herostratiske uttalelse om at det ikke finnes noe palestinsk folk. Hva blir hans neste prosjekt? En bok om Finnmark som ikke nevner samene? En bok om Rwanda som utelukkende viser hvordan tutsiene tenker?

Willis reiste til Israel som en forelsket tenåring som ikke er i stand til å se noen feil med objektet for sin kjærlighet. På et ansikt full av kviser ser Willis kun glatt hud. Han romantiserer og er sentimental på samme måte som israelere uten utdanning ofte er det. Landet ble bygget av sekulære kjemper, mot alle odds, og den israelske hæren er en edel og human organisasjon. Han behandler indirekte det gamle testamentet som en slags historiebok, og synes nesten rørt av sin egen godhet fordi han har oppdaget at holocaust var forferdelig og islamsk ekstremisme ubehagelig. Jeg skjønner godt at Willis nå ønsker å distansere seg fra Krf eller Frp’ere i Israel-spørsmålet. Men enten han liker det eller ei: det er der «rabulisten» Willis plasserer seg i terrenget. Til hans forsvar skal det sies at han ofte gjør det på bakgrunn av manglende informasjon, ikke fordi han selv er en bedehus-Frp’er.

Ifølge Willis og Mona Levin er Kåre Willoch også blitt antisemitt. For to og et halvt år siden, da Israel bombet boligblokker, skoler, flyktningleirer og sivil infrastruktur i Libanon, var det Jostein Gaarder. Gud forby at noen tror den jødiske staten har noe med jøder generelt å gjøre. Riktig nok snakker israelske ledere ofte og gjerne på vegne av alle verdens jøder, også når de skal legitimere sine angrepskriger. Men bruker andre ordet «jøde» og «den jødiske staten» i samme setning er dommedag løs. For problemet er ikke okkupasjonen, ikke bosetterne, ikke bombingen av Gaza, ikke at Israel utsagn fra en leder har satt palestinerne på «diett», ikke at Israel brøt en fungerende våpenhvile, ikke den israelske mentaliteten, ikke at jødiske vurderes som langt mer verdifulle enn alle andres både i teori og praksis (apropos, da drapstallene nærmet seg 1000 uttalte utenriksminister Livni at krigen i Gaza var «positiv» for palestinerne). Problemet er selvsagt at hele verden, inkludert Willoch og Gaarder, dypest sett hater jødene. Kritikk av Israel er alltid et symptom på dette evige fenomenet. Derfor er ingen kritikk av Israel legitim.Let’s cut the bullshit