DRIKKER MED STØTTEHJUL: Donald Trump fukter strupen under talen om nasjonens sikkerhet mandag kveld. Foto: AFP / NTB Scanpix
DRIKKER MED STØTTEHJUL: Donald Trump fukter strupen under talen om nasjonens sikkerhet mandag kveld. Foto: AFP / NTB ScanpixVis mer

Trumps tale om nasjonal sikkerhet

Elefanten som fødte ei mus

Donald Trumps tale om den nasjonale sikkerhetsstrategien ble en blanding av velkjent storkjefta trumpsk retorikk, og en motvillig erkjennelse av at også han trenger venner.

Kommentar

Høydepunktene - eller lavmålene, om man vil - i Trumps tale mandag kveld var det endelige farvel til kilmamålene i Paris-avtalen, det fullstendige fraværet av alt snakk om demokrati og menneskerettigheter, og det varslede oppgjøret med Kina og Russland, som fikk redusert sin status fra å være USAs «partnere» til å bli USAs «rivaler».

Av dette er det siste det mest interessante. At Trump velger å ikke skjønne noe av klimapolitikk, og at han gir blaffen i menneskerettigheter, er gammel nytt. Men at han skulle utfordre Kina og Russland ble solgt inn som noe stort og nytt etter hvert som Det hvite hus lekket stadig større deler av Trumps tale mandag morgen. I det nye nasjonale sikkerhetsdokumentet heter det:

- Kina og Russland utfordrer amerikansk makt, innflytelse og interesser, og prøver å undergrave amerikansk sikkerhet og velstand. De vil gjøre økonomien mindre fri og rettferdig, de vil bygge opp sin militære kapasitet, og de vil kontrollere informasjon og data for å undertrykke sine samfunn og øke sin innflytelse.

Hva var dette? En varslet handelskrig mot Kina? En ideologisk konfrontasjon mot Russland? Det var ikke godt å si.

Men så viste det seg at selv om Kina og Russland nå er «rivaliserende makter» som vil undergrave amerikansk sikkerhet og velstand, så vil USA søke samarbeid med både Kina og Russland på en måte som «alltid forsvarer våre nasjonale interesser». Trump nevnte at amerikansk etterretning i forrige uke tipset russisk etterretning om en planlagt terroraksjon i St. Petersburg, som et eksempel som hadde reddet «kanskje tusener av liv», som det ble til i en typisk trumpsk overdrivelse.

Men det er ikke poenget her. Poenget er at konfrontasjonen med Kina og Russland viste seg å bli elefanten som fødte ei mus. Det er ikke vanskelig å forstå, både fordi en handelskrig med Kina ville være vanvittig, også for USA, og fordi Trump trenger Kina på sitt parti i forhold til Nord-Korea. Og når det gjelder Russland så er en ideologisk konfrontasjon umulig, på grunn av etterforskingen om Trump-administrasjonens forbindelser til Russland. Selv om Trump snakket om at Russland undergraver amerikansk sikkerhet, så nevnte han ikke et ord om det mest påfallende eksempelet på dette, nemlig det amerikansk etterretning sier er Russlands hjelp til Donald Trump i presidentvalgkampen mot Hillary Clinton i fjor.

Både Kina og Russland har reagert som forventet på Trumps tale. Kinesisk UD sier at Trumps forsøk på å systematisere sitt slagord om «America first» er uttrykk for en «kald-krigs mentalitet», og pressetalsmannen til den russiske presidenten Vladimir Putin, Dmitrij Peskov, sier at Trumps tale hadde en «imperial karakter», i et forsøk på å skape en unipolar verden med USA som midtpunkt.

Donald Trump tale var en dårlig kamuflert valgkamptale, der han forsvarte sin politikk så langt, og strengt tatt ikke snakket så mye om nasjonal sikkerhet. Men selv om Trump og «trumpismen» er tydelig til stede i presidentens nasjonale sikkerhetsstrategi, er det, når det gjelder forholdet til Kina og Russland, i stor grad som slagord.

At Trump skryter av egen fortreffelighet, ikke skjønner klimapolitikk, skjeller ut Iran, og gir blaffen i menneskerettigheter, var vel varslede katastrofer i hans tid. Derfor er det desto viktigere at USAs 45. president tross alt fortsatt holder fast i virkeligheten, i forhold til Kina og Russland.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen! Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukas viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag.