Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Elefantene i Nidarosdomen

En spennende historie om kulturgods på vandring.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

BOK: Hva gjorde en elefanttrone i Nidarosdomen på slutten av 1200-tallet? Ja, det spurte nok restauratørene hverandre om da restene av dette eksotiske møblet ramlet ut av veggen under rivingen av det gamle hovedtårnet 600 år seinere. I dag fins fragmentene fra elefanttronen som en museal montasje i Erkebispegården i Trondheim, og bak bitene av stein ligger en spennende historie.

I boka «Elefantene i Nidarosdomen - Fra steinhoggerlivet i St. Olavs katedral» setter kunsthistorikeren og filmmannen Sverre Krüger tronstolen inn i en spennende sammenheng, der den framtrer på bakgrunn av middelalderens verdensbilde.

200 fagfolk

Med et rikt forråd av fakta og historiene til tre fiktive steinhoggere gir Krüger oss en miljøskildring av det liv som utspant seg, og de mange kulturelle inntrykk som smeltet sammen i bygghytta ved Domen. Der man via den tids signaturer - steinhoggermerkene i murene - har registrert godt over 200 fagfolk fra fjernt og nær. De hadde ikke bare håndverksmessig kunnskap som kapital, men bar også med seg en rikt blandet billedverden i bagasjen.

Dyder og laster

«Alle kulturer har ledsaget sin forestilling om det vakre med forestillinger om det uhyggelige, heslige og brutale», har Umberto Eco skrevet. Det ser man ikke minst i de gotiske katedralene, hvor disse arkitektoniske «biblene» i stein og glass rommet bilder på dyder og laster i sitt didaktiske univers. Denne visuelle verden kunne ha sitt utspring i grenselandet mellom naturreligion og kirkens tenkning, blande elementer fra bibel og antikk mytologi eller være en kombinasjon av hedendom og kristendom. Groteskene var både ment å være en beskyttende fetisj eller kunne ha en avskrekkende funksjon, slik som kvinnemonsteret Sheela-na-gig med blottet kjønn under takskjegget i Nidarosdomen.

Elefanten var i hinduistisk tradisjon et motstykke til Vestens Atlas som holdt jorda oppe. Samtidig gikk det gjetord om dens egenskaper som krigsutrustning gjennom Hannibals felttog. Derfor er det langveisfarende og sjeldent kulturgods som ligger til grunn for tronstolen i Nidaros. Krüger har bare funnet tematisk beslektete utforminger i en fullt bevart elefanttrone og et mosaikkgulv i de søritalienske byene Canosa og Otranto.

Der framstår dyra som bærere av hele tilværelsen og universets mangfold, og ikke lik noen dommedagsfigur som tidligere tolkninger av Nidaros-versjonen gikk ut på.

De er - som Krüger så riktig understreker - en nyttig påminnelse om at kulturgods, tanker, ideer og religiøse forestillinger til alle tider har vandret over kontinentene, i en verden som er mindre enn vi aner. At middelalderens Midt-Norge åpnet seg for slike impulser, bør også være en tankevekker i vår tid.