Elefanter i feil land

Ingress

Meninger

Tanken bak den store Nav-reformen var å gi brukerne «ei dør inn til velferdsstaten». Tanken var kanskje «for god», for raskt tenkt og altfor raskt gjennomført, uten nok tenking på utilsiktede følger.

For det første slo man brått sammen tre etater som er underlagt to ulike forvaltningsnivåer, nemlig arbeid og trygd, som er et statlig ansvar, og sosiale tjenester, som er kommunenes ansvar. De tre etatene har felles sjefer, ansatt av stat eller av kommune, på ulike nivåer. Da må det bli rot og uklare ansvarsforhold. Kommunen vil naturligvis ha styring med sine ansatte og sine penger, de ansatte vil naturlig lyde den som betaler lønna deres. Og de statsansatte må like naturlig rapportere oppover til i siste instans en statsråd som gir dem føringer for deres arbeid. Ved mange av Nav-kontorene i landet finnes det en statlig og en kommunal kultur i arbeidsmiljøet. Det burde ikke overraske.

For det andre er Nav en gigantisk offentlig organisasjon med 19000 ansatte. Arbeidsminister Robert Eriksson spør seg i Dagbladet om Nav er blitt for stor, en mastodont. Vårt svar er ja. Så store offentlige organisasjoner passer ikke i Norge. Vi har sett det samme når det gjelder helseforetakene. Det er elefanter i feil landskap, i feil land. Det er ikke gitt noe menneske eller noen statsråd å få oversikt, langt mindre en enkelt bruker eller velgerne allment.

Ikke få klager over «byråkratiske» offentlige etater, og mener med det skjemavelde. Den slags vokser jo gjerne med størrelsen. Men byråkrati i ordets egentlige, weberianske mening, nemlig en klar hierarkisk organisasjon, med klare ansvarsforhold, er nettopp det som mangler i Navs tilfelle, hvor man blander stat og kommune. For store offentlige organisasjoner - for store i forhold til de krav til kvalitet som stilles og for store i forhold til de brukerne som de skal tjene - blir som regel også uoversiktlige og tungrodde.

Nav er et godt bilde på elefantsjuke i et lite land. Norge er en forholdsvis god velferdsstat; den har bare vist seg veldig vanskelig å styre. I tilfeller som dette hjelper det så sørgelig lite å be den øverste lederen om å legge sitt eget hode på et fat, mot å få benådning og ei godt betalt offentlig stilling et annet sted av statsråden. Det er jo organisasjonen det er noe alvorlig galt med. Eriksson innser nå tydeligvis dette.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook