I alle mulige sammenhenger hvor man hyller familiens gjenkomst i norsk litteratur, kommer man drassende med Ørstaviks bøker. Men det er gud hjelpe meg ikke noen familieidyller hun presenterer oss for, og slik jeg ser det, kan bøkene hennes ikke tas til inntekt verken for familiepolitikken til Kristelig Folkeparti med tilliggende herligheter eller for en kulturradikal og/eller feministisk kritikk av det monogame ekteskaps stengsler og fortredeligheter.
Hun er i det hele tatt ingen forkynner, men en skarpsynt litterær observatør og analytiker. Samtidig er hun en følsom deltaker med en sjelden evne til innlevelse i de enkelte familiemedlemmers følelsesliv. I sitt syn på de konfliktene som ser ut til å være familien iboende, er hun ikke partisk eller fordømmende, men viser vilje til å se konfliktene fra flere sider.
Utsatthet
Selvsagt ligger det en utopisk forestilling om «den lykkelige, harmoniske familie» til grunn for hennes skildringer av sinnsopprivende konflikter mellom kone og mann, barn og foreldre (hvem bærer ikke på en slik drøm?), men noe klart bud på hvordan den kan realiseres har hun ikke.
Les artikkelen gratis
Logg inn for å lese eldre artikler. Det koster ingenting, gir deg tilgang til arkivet vårt og sikrer deg en bedre brukeropplevelse.
Gå til innlogging medVi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.
Vi bryr oss om ditt personvern
Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.
Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger
