Elegant fra Ørstavik

Hanne Ørstavik har klart det igjen. Knapt noen av våre yngre forfattere har hatt en så sterk og positiv utvikling som henne, og med romanen «Tiden det tar» har hun tatt enda et skritt videre.

I alle mulige sammenhenger hvor man hyller familiens gjenkomst i norsk litteratur, kommer man drassende med Ørstaviks bøker. Men det er gud hjelpe meg ikke noen familieidyller hun presenterer oss for, og slik jeg ser det, kan bøkene hennes ikke tas til inntekt verken for familiepolitikken til Kristelig Folkeparti med tilliggende herligheter eller for en kulturradikal og/eller feministisk kritikk av det monogame ekteskaps stengsler og fortredeligheter.

Hun er i det hele tatt ingen forkynner, men en skarpsynt litterær observatør og analytiker. Samtidig er hun en følsom deltaker med en sjelden evne til innlevelse i de enkelte familiemedlemmers følelsesliv. I sitt syn på de konfliktene som ser ut til å være familien iboende, er hun ikke partisk eller fordømmende, men viser vilje til å se konfliktene fra flere sider.

Utsatthet

Selvsagt ligger det en utopisk forestilling om «den lykkelige, harmoniske familie» til grunn for hennes skildringer av sinnsopprivende konflikter mellom kone og mann, barn og foreldre (hvem bærer ikke på en slik drøm?), men noe klart bud på hvordan den kan realiseres har hun ikke.

I den siste romanen demonstrerer hun tvert imot at slike forestillinger, når de opphøyes til idealer, faktisk som sådan kan være til hinder for at de realiseres.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Ingen institusjon er «belastet» med så mange lykkedrømmer som familien, og ingen relasjoner er så følelsesladde som relasjonene mellom nære familiemedlemmer. Nettopp derfor er den så utsatt, og det er kanskje nettopp denne utsattheten som er hovedtemaet i Ørstaviks bøker, ikke minst i denne hennes siste roman.

I «Tiden det tar» er utsattheten både belyst gjennom og sett fra synsvinkelen til Signe - som barn og som mor. Hun studerer psykologi, men har tatt seg en pause og flyttet på landet sammen med sin datter og sin musikermann. Det blir straks klart at hun verken er tilfreds med seg selv eller sitt ekteskapelige liv, og utilfredsheten blir enda mer synlig da den lille familien får besøk av hennes bror og foreldre like før jul.

Minidrama

Det er første gang Signe gjør opprør, og etter denne korte prologen føres vi direkte tilbake til førjulsdagene for sytten år siden, den gang da Signe var tretten, og hun og broren var vitne til at de sterke spenningene mellom foreldrene slo ut i lys lue. Denne parallelliseringen er intelligent kommet på og elegant gjennomført - og avslører bl.a. at Signe er sin mors datter, selv om hun langt på vei tok farens parti da.

Den gang bodde familien i Finnmark, og både som familiedrama sett fra det utsatte barnets synsvinkel (som, slik det alltid forholder seg, gjør alt hva det kan for å gyte olje på det opprørte havet som foreldrene velter omkring på) og som oppvekstskildring nordfra er Ørstaviks roman en imponerende prestasjon.

Samtlige personer, både bi- og hovedpersoner, er sett og belyst med et blikk for typiske detaljer i handling og dialog som enhver familiepsykolog kan misunne Ørstavik.

Det samme gjelder miljøskildringen og beskrivelsen av klima og landskap, som både utfyller og akkompagnerer det minidramaet som utspiller seg mellom den på samme tid mildt utglattende og hissige og oppfarende faren (som attpåtil er gudfryktig) og den evig misfornøyde moren som føler seg til overs og misforstått.

Ytterst velskrevet

Teksten veksler mellom beskrivelse og tankereferat på en fint avstemt måte. Særlig godt fungerer vekslingen mellom førjulsdagenes anspente klima og minnene om friluftsliv i lyse somrer der faren er i sitt ess, et liv som er bærer av lykkedrømmer som blir gjort grundig til skamme i ettertid, men hvor nederlaget også her er foregrepet gjennom bildet av den strikkende og evigrøykende moren, som heller ikke finner seg til rette her.

Nesten umerkelig glir framstillingen fra det ene tidsplanet til det annet - med en suveren beherskelse av de stilistiske virkemidlene som for øvrig gjør seg gjeldende gjennom hele denne ytterst velskrevne romanen.

Dronningskifte

Det er veldig, veldig bra. «Tiden det tar» gjør meg både varm om hjertet og gir meg tårer i øynene, ikke bare fordi det er en gripende historie, men mest av alt fordi den er så glitrende godt fortalt, med en stilistisk nyanserikdom, en fingerspissfølelse for språklige mikroorganismers meningsbærende kraft og en komposisjonell eleganse som er helprofesjonell. I mindre kyndige hender enn Hanne Ørstaviks kunne romanen ha blitt enda en av disse sosialpornografiske tårepersene som etterlater en uberørt fordi virkemidlene er så grove at innlevelsen går tapt.

Her males det med tynn pensel, men hver linje står klart fram, dirrende av en følsomhet som skyr all sentimentalitet, men som nettopp derfor beveger leseren desto sterkere. Fortsetter Ørstavik å utvikle seg slik hun har gjort til nå, står vel den litterære verden snart overfor et dronningskifte?