Elegant fra Ørstavik

Hanne Ørstavik har klart det igjen. Knapt noen av våre yngre forfattere har hatt en så sterk og positiv utvikling som henne, og med romanen «Tiden det tar» har hun tatt enda et skritt videre.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert

I alle mulige sammenhenger hvor man hyller familiens gjenkomst i norsk litteratur, kommer man drassende med Ørstaviks bøker. Men det er gud hjelpe meg ikke noen familieidyller hun presenterer oss for, og slik jeg ser det, kan bøkene hennes ikke tas til inntekt verken for familiepolitikken til Kristelig Folkeparti med tilliggende herligheter eller for en kulturradikal og/eller feministisk kritikk av det monogame ekteskaps stengsler og fortredeligheter.

Hun er i det hele tatt ingen forkynner, men en skarpsynt litterær observatør og analytiker. Samtidig er hun en følsom deltaker med en sjelden evne til innlevelse i de enkelte familiemedlemmers følelsesliv. I sitt syn på de konfliktene som ser ut til å være familien iboende, er hun ikke partisk eller fordømmende, men viser vilje til å se konfliktene fra flere sider.

Utsatthet

Selvsagt ligger det en utopisk forestilling om «den lykkelige, harmoniske familie» til grunn for hennes skildringer av sinnsopprivende konflikter mellom kone og mann, barn og foreldre (hvem bærer ikke på en slik drøm?), men noe klart bud på hvordan den kan realiseres har hun ikke.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer