Elegant og sympatisk

Befriende gammelmodig og interessant om ukjent revolusjonær.

BOK: Hvem har hørt om Ellisif Wessel? De færreste vil jeg tro. Til tross for at Lenin skrev om henne i sin dagbok. Hennes gode venn Johan Falkberget omtalte henne som «gal, skarp og modig». Hun huset flyktninger som Aleksandra Kollontaj og Trotskij. Nordahl Grieg fikk audiens hos henne, men Martin Tranmæl ble avvist. Det ble også kong Haakon, da han ville besøke henne på gamlehjemmet. Hun nektet å komme ham i møte. Hun var tross alt republikaner.

Den revolusjonære fotografen, artikkelforfatteren og kamppoeten Ellisif Wessel er en av mange sterke historiske kvinner som er blitt glemt.

Det vil si, forfatteren Dag Skogheim skrev om henne i «Kvinner i nordnorsk arbeiderbevegelse» fra 1977. Cecilie Enger retter da også en stor takk til ham i forordet til romanbiografien om Ellisif Wessel. En sjanger som ikke er uproblematisk. Men Enger har løst den på en svært elegant og sympatisk måte. Boka er blottet for leserforførende innlevelser, private spekulasjoner og historisk melodrama.

Skandaløs fattigdom

Wessel (1866- 1949) ble født inn i en overklassefamilie med en sterk gudstro, som Ellisif etter lang overveielse kom til å avsverge. Mot familiens vilje giftet hun seg med fetteren Andreas Wessel. De to bosatte seg som nygifte i Kirkenes, der han ble lege. Kirkenes den gang var bebodd av skoltesamer, fattige fiskere og småbønder, Levestandarden var skandaløst lav, noe legen og legefruen fikk innblikk i på sine mange hjembesøk til de syke. Ellisif fotograferte, ektemannen dokumenterte og hele livet skulle de to kjempe mot arrogante hovedstadsfolk, som mente de der nord bare hadde seg selv å skylde for fattigdommen. Og at det var farlig med for mange bevilgninger for da ble de late.

Wessels utvikling fra overklassekvinne til rasende revolusjonær er overbevisende skildret. Uten sterke heroiserende eller smålig psykologiserende føringer. Wessel fremstilles som en lidenskapelig kvinne, mens hennes mer forsiktige mann er tørrere men svært samvittighetsfull. Ved siden av Wessel-parets ren faktiske innblikk i fattigdommen, legger Enger vekt på Wessels mange aborter, som en delvis årsak til kampviljen. Både fordi Wessel tidlig fikk innsikt i død og sorg, men og fordi hun trengte en oppgave som kompensasjon for sin sorgtunge barnløshet.

Russiske flyktninger

Det er noe befriende gammelmodig over Engers fortellerstil. Hun skriver nokså rett fram, uten kompliserende litterære fakter eller de obligatoriske sexscenene som ofte følger romanbiografier om sterke kvinner. Snarere har Enger lagt vekt på Wessels historiske, sosiale og litterære samtidighet. Dette er særdeles godt bakt inn i teksten. Eksempelvis når Enger lar Wessel fnyse av Hamsuns «Sult». Hun finner den litterære hovedstadshungeren nokså jålet.

Mest interessant, synes jeg, er den sosialhistoriske delen. Også fordi den ofte er fraværende i samtidslitteraturen. Selv om ekteparet Wessel bodde i periferien, ville skjebnen at de skulle komme i sentrum av arbeiderkampen. Det ble funnet jern i Pasvik, og godseier Anker fikk kjøpt halvøya får den skandaløst lave summen av 30 000 kroner. Wessel organiserte demonstrasjoner, streiker, opptog. Hennes viktigste inspirasjonskilde kom til å bli de revolusjonære russerne. Hun ble et kjent navn i Russland, og huset til enhver tid flyktninger fra tsaren.

Mange av Wessels dikt og artikler er gjengitt i kursiv i denne romanen. Her savner jeg en kildehenvisning, og må bare anta at det er autentisk. Det er sterke saker som kom fra kvinnen, som vokste opp med en sterk gudsfrykt: «Du lyver prest!» skriver hun i et dikt, og gyver løs på kirkens dobbeltmoral.

Wessels mest kontroversielle artikkel sto 5. januar 1914. En arbeidervennlig fabrikkeier hadde blitt skutt, og hele Norge raste etter å få tatt morderen. Modige Ellisif valgte å be folk besinne seg. Hun viste til alle arbeidere som ble skutt i klassekampen, og at morderen kanskje ble tvunget til volden gjennom sosial nød. Denne artikkelen ga henne tilnavnet morderengelen. Hun ble stevnet for retten, og som Hamsun innkalt til rettspsykiatrisk vurdering. Saken ble henlagt. og Ellisif Wessel levde i 35 år til. Standhaftig til det siste, der hun satt seg til på rommet på gamlehjemmet, mens kongen forgjeves ventet utenfor.