SANN HISTORIE: Den uendelig triste «Pyromanen» er basert på Gaute Heivolls roman, som igjen er basert på en virkelig hendelse fra syttitallet.
SANN HISTORIE: Den uendelig triste «Pyromanen» er basert på Gaute Heivolls roman, som igjen er basert på en virkelig hendelse fra syttitallet.Vis mer

Elegante «Pyromanen» er like trist som uhyggelig

Opp i flammer.

FILM:  Det er en spesiell stemning i «Pyromanen». Den er trist og uhyggelig. Denne atmosfæren er bevart fra Gaute Heivolls roman «Før jeg brenner ned», som Erik Skjoldbjærgs film delvis er basert på. Der romanen er et slags bygdeportrett, er «Pyromanen» mer av et kammerspill, et studium av en utilpass gutt og en liten familie som ødelegges.

Følsomt  Det er hyggelig å bli minnet om hva for en stilsikker regissør Skjoldbjærg kan være. Som i «Insomnia» og «En folkefiende» merkes fascinasjonen hans for den typen klaustrofobi som kan oppstå i veldig små samfunn.

Kameraet hans glir illevarslende og elegisk framover og til siden.

Det sniker seg sakte inn på folk og hus, tørre, gamle hus som det ikke skal mye til å gjøre til enorme fakler. Folkemengder skildres i lange, observante sveip. Det er følsomt gjort.

Hjerteskjærende Osa I rollen som Dag, nittenåringen med fyrstikker i lommen, uttrykker Trond Nilssen mye med øynene og munnen. Han tar en sjanse hva angår replikkføringen. Dag snakker uvørent og litt for intenst, og på en måte som kan virke vel intens også på filmpublikummet. Men til syvende og sist virker det mest som noe som understreker Dags utenforskap og skaper forståelse for den.

Aller best er de ladede scenene med lensmannen (Henrik Rafaelsen), en subtil og fint underspilt katt-og-mus-lek.

Og Liv Bernhoft Osa er hjerteskjærende i rollen som moren som må gjennom den lange prosessen det er å skjønne at sønnen hennes kanskje driver med noe fryktelig.

Det er partier der man kunne ønske at «Pyromanen» var litt annerledes. Noen av samtalene som skal etablere hvem som er hvem og hva som skjer, er for skriftlige og endefremme. I første del av filmen er det litt usikkert hva som er magneten som skal trekke skuespilleren gjennom fortellingen; hva det er vi er ment å være nysgjerrige på. Men så strammes skruen.

Det du kunne vært Noe både «Pyromanen» og «Før jeg brenner ned» skildrer på en sterk måte, er det veldige håpet som er knyttet til en oppvoksende generasjon - og hvor knusende det virker på foreldrene når det går dårlig med barna deres. Den rådville moren følger Dag med blikket, skjønner at han burde få seg en jobb, at han ikke burde være så mye alene. Faren, brannsjefen, stenger det ute og vil ikke ta sønnens utsatthet innover seg, vil tenke i det lengste at han er en god og flink gutt.

Dag selv, selv om han virker lukket, er nok fullt klar over bekymringen.

Det er flere som møter ham som bemerker at han pleide å være så flink på skolen. Hele tiden konfronteres han med sitt eget, ubrukte potensial. Men når han står med brannbilslangen på skulderen og slukker branner som en del av farens lag, er han nattens helt. Da er ikke oppmerksomheten rettet mot alt han kunne vært.

Hurtige flammehav Teknisk er «Pyromanen» imponerende, med sine mange bilder av svære flammehav. Det er så du lener deg bakover i kinosetet i møte med hurtigheten flammene brer seg med, mens gamle folk i nattøy må tenke fort om de har tid til å redde noe som helst av det de eier.

Det er mye som kan mistes. Det er en bevissthet som ikke slipper taket på vei ut av «Pyromanen».