Elektrisk

Devendra goes electric .

CD: Kall det freakfolk, kall det, som Devendra, new new age , kall det hva du vil. Hovedpersonen i den nye amerikanske folkscenen har enda et album ute, etter to i fjor, og det som betyr noe er at «Cripple Crow» er bra. Svært bra.

Inn fra verandaen

Banhart har bygd en karriere på låter spilt inn på diktafon alene med en gitar på verandaen, men nå har han gått inn og koblet seg selv rett på strømnettet. Med seg har han et backingband kalt Hairy Fairy, et navn som ellers kunne passet ganske godt på Banharts utseende.Han er født i Texas, vokst opp i Venezuela, har bodd i Los Angeles, studert i San Francisco og er for tida uten fast adresse. «Cripple Crow», spilt inn i Woodstock (hvor ellers, når han først skulle gi opp verandaen), er da heller ikke lett å plassere på kartet. Her er tullebarnerim og antikrigsviser, her er calypso på spansk, Bo Diddley-rock, og nynn-med-ting som faktisk kan passere for new age; her er det først og fremst helt utrolig mye : «Cripple Crow» er 74 minutter og 14 sekunder. Og nei, det er ikke et sekund for mye.

Best

En skulle kanskje tro at å bringe inn et band ville disiplinere Banhart, at det ville gjøre ham til folk, uten frik foran. Sånn er det ikke blitt. Det har heller gjort, gjennom mulighetene til variasjon i uttrykket, «Cripple Crow» til hans beste plate.