Elektropop fra helvete

Unikt, men ikke på en god måte.

CD: Du en fremmed i en liten by, og selv om de innfødte er snille og greie klarer du ikke å slappe av. Noe du ikke klarer å sette fingeren på er feil. Plutselig ser du en gammel venn og lettet roper du ut navnet hans, men når han snur seg er øynene hans helt tomme og det «vennlige» smilet han gir får det til å gå kaldt nedover ryggen på deg. Han er ikke din gamle venn, bare en sjelløs kopi, en bodysnatcher, og du innser skrekkslagen at du neppe har møtt et eneste ekte menneske i dag.

For ordens skyld så er byen Discoverys første album og kopien av din gamle venn er deres coverversjon av Jackson 5’s «I Want You Back».

Discovery er sideprosjektet til keyboardist Rostam Batmanglij (Vampire Weekend) og vokalist Wes Miles (Ra Ra Riot), hvor disse har fått utløp for sin kjærlighet for klapping som perkusjon og synthlyder fra åttitallet. Resultatet høres ut som venstrehåndsarbeid - kjærlig venstrehåndsarbeid, ja - men venstrehåndsarbeid åkke som, laget stykkevis og delt, uten noen videre selvkritikk.

«LP» låter riktignok unikt, men ikke på en god måte. Autotune i hytt og vær, overraskende sytete tekster, litt Mylo-aktig twee-electro her, google-referanser, litt Daft Punk pastisj der, et par ordentlige sanger i originalversjoner som høres ut som late remixer, vokaler kuttet opp og knotter skrudd tilsynelatende uten mål og mening; alle disse elementene og mer til er satt sammen like sømløst som Dr. Frankenstein satte sammen mennesker.

Duoen viser en helt minimal evne til å få alle disse impulsene til å jobbe sammen, og ikke kun slå hverandre i hjel. Det samlede resultatet som album føles bare feil: ikke morsomt, ikke rørende, ikke dansbart, ikke ektefølt, ikke en parodi. De siste tredve sekundene av første singel høres ut som en fjortenåring som leker med E-jay. Det sier vel egentlig alt.