Anmeldelse: Elena Ferrante, «Eit år med Elena Ferrante»
Elena Ferrantes løgner
Elena Ferrante skriver om nødvendigheten av å juge.
BOK: I 2018 skrev Elena Ferrante ukentlig i den britiske avisa The Guardian. Hun fikk oppgitt temaer av dem, som «Stereotypier», «Latter», «Misnøye», «Sjalusi» og «Søvnløyse». Tekstene er gjennomgående preget av klar hverdagsfornuft, sikkert formet i Ferrantes både raffinerte og lavmælte stil. Men er dette en bok?
Nødvendigheten av løgn
Betraktningene kan av og til framstå som litt selvsagte, litt konfliktsky og etterpåkloke, men innimellom gir Ferrante oss sterkere glimt og utfordringer til tanken.
Som alltid kjemper hun for den spesifikt kvinnelige erfaringsverdenen og mot å reduseres til gjenstand for mannlige blikk. Her vinner hun fram.
Når hun skriver om sammenhengen mellom fiksjon og løgn, er hun inne på felter hun har tenkt mye rundt.
Teksten om hvordan hun begynte å juge i dagboka etterhvert som hun vokste opp, gir en god innfallsvinkel til å forstå nødvendigheten av fiksjon.
Hvis hun ikke hadde rukket å skrive i noen dager, fylte hun ut i ettertid: «På den måten gav eg hendingane, tankane, ein samanheng som dei ikkje hadde på sidene som blei skrivne dag for dag.»
For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn
Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.
Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.
Gå til innlogging medVi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.
Vi bryr oss om ditt personvern
Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.
Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger