GODE MENN PÅ FEIL STED: Joshua Homme med venner fant ikke helt tonen med Hove-publikummet. FOTO: Anders Grønneberg.
GODE MENN PÅ FEIL STED: Joshua Homme med venner fant ikke helt tonen med Hove-publikummet. FOTO: Anders Grønneberg.Vis mer

Elevene sovnet i timen

Stjernekollektivet Them Crooked Vultures forsøkte å lære bort en ting og to om rockehistorien.

||| KONSERT: Det var mye musikkhistorie samlet på få kvadratmeter da Them Crooked Vultures entret Hovescenen i går kveld.

Når foreleserne har navn som John Paul Jones, Dave Grohl og Joshua Homme, sammen med hjelpelærer Alain Johannes, er det bare å finne frem notatblokka og spisse blyanten.

Feil klasse Dessverre for lærerstaben, kan det virke som om de hadde gått inn i feil klasserom. Det ble fort åpenbart at pensumet ikke vekket det største engasjementet blant elevene.  

Man må nemlig bla et stykke lenger bak i historiebøkene enn til Foo Fighters og Queens of the Stone Age for å forberede seg på lektyren som presenteres av Them Crooked Vultures.  

Dette blir åpenbart når bandet allerede i tredje låt, «Scumbag Blues», trekker ut i en ti minutter lang jammesekvens. Den første av mange. Kanskje en naturlig konsekvens av bare å ha en plate å plukke låter fra?  

Lite å plukke fra Nå skal det også presiseres at «Them Crooked Vultures» er et fantastisk kompendie, men det gjør noe med dynamikken i en konsert når alle ingrediensene kommer fra samme åker.  

Det er likevel godt at man har noen skolelys på de første radene, og gyngende «Gunman» besitter såpass med umiddelbare kvaliteter at selv pøblene bakerst slutter å sparke sand på hverandre for en stakket stund.  

Artikkelen fortsetter under annonsen

Singelen «New Fang» kommer litt over midtveis og når de har brent kortet med størst gjenkjennelseseffekt i god tid før slutten, blir det vanskelig å samle trådene igjen.  

Kul gjeng Dave Grohl pisker skinn mens han tygger tyggis som en gal, Josh Homme tar tilstanden tilbakelent kul til nye høyder, mens John Paul Jones vrikker hofter som om han danser twist på en låve på 60-tallet.

Vel og bra, men det slår oss at skuet nok hadde vakt større entusiasme på en festival som Norwegian Wood. Hommes feberpsykedeliske gitarriff og det tette kompet i låter som «Spinning In Daffodils» er absolutt noe å la seg begeistre over til rett tid og rett sted.

Men på en festival av Hoves kaliber, blir det farlig malplassert å la assistent Johannes bruke scenen til en lang bluessolo, mens resten av bandet hviler i kulissene.  

Forelesningen avsluttes med «Warsaw or the First Breath You Take After You Give Up». Da hadde nok også både band og publikum gitt opp. KONSERT: Det var mye musikkhistorie samlet på få kvadratmeter da Them Crooked Vultures entret Hovescenen i går kveld. Når foreleserne har navn som John Paul Jones, Dave Grohl og Joshua Homme, sammen med hjelpelærer Alain Johannes, er det bare å finne frem notatblokka og spisse blyanten. Dessverre for lærerstaben, kan det virke som om de hadde gått inn i feil klasserom, for det ble fort åpenbart at pensumet ikke vekket det største engasjementet blant elevene.   Man må nemlig bla et stykke lenger bak i historiebøkene enn Foo Fighters og Queens of the Stone Age for å forberede seg på lektyren som presenteres av Them Crooked Vultures.   Dette blir åpenbart når bandet allerede i tredje låt, «Scumbag Blues», trekker ut i en ti minutter lang jammesekvens. Den første av mange. Kanskje en naturlig konsekvens av bare å ha en plate å plukke låter fra?   Nå skal det også presiseres at «Them Crooked Vultures» er et fantastisk kompendie, men det gjør noe med dynamikken i en konsert når alle ingrediensene kommer fra samme hold.   Det er godt at man har noen skolelys på de første radene og gyngende «Gunman» besitter såpass med umiddelbare kvaliteter at selv pøblene bakerst slutter å sparke sand på hverandre for en stakket stund.   Singelen «New Fang» kommer litt over midtveis og når de har brent kortet med størst gjenkjennelseseffekt i god tid før slutten, blir det vanskelig å samle trådene igjen.   Dave Grohl pisker skinn mens han tygger tyggis som en gal, Josh Homme gir tar tilstanden tilbakelent kul til nye høyder, mens John Paul Jones vrikker hofter som om han danser twist på en låve på 60-tallet.

Vel og bra, men det slår oss at skuet nok hadde vakt større entusiasme på en festival som Norwegian Wood.   Dette understrekes av at resten av gjengen lar Johannes bruke scenen aleine til en lang og malplassert bluessolo.   Forelesningen avsluttes med «Warsaw or the First Breath You Take Before You Give Up». Da hadde nok også både band og publikum gitt opp.