Elevvurdering krever kompetanse

Lærernes kompetanse i vurdering av elevene i norsk skole har fått hard medfart og berettiget kritikk fra mange hold, også i Kunnskapsdepartementets egen Stortingsmelding «…og ingen sto igjen». Ordet elevvurdering assosieres for mange med markedstilpasning, konkurranse, stempling og sortering. Elevvurdering både med og uten karakter har lenge vært et forsømt tema i norsk utdanningspolitikk, men nå rettes søkelyset inn mot dette feltet. I stedet for at vurdering har blitt sett på som et nødvendig onde og som et påheng i opplæringen, kan all elevvurdering bli et nødvendig gode, godt integrert i allmenn undervisning. Dette fordrer imidlertid at lærerne utvikler ny kompetanse.

Som ledd i arbeidet med å utvikle en samlet nasjonal strategi for vurdering og kvalitetsutvikling i skolen, innførte vår forrige regjering nasjonale prøver i flere skolefag. Motstanden var stor, hensikten omdiskutert. Noen kommuner offentliggjorde resultatene på den enkelte skole og i de enkelte klasser, og prøvene skapte angst og motvilje både hos elever, foreldre og lærere. Alle skulle måles mot alle – og hva slags oppfølging skulle taperne få? Kritikere av nasjonale prøver hevdet at undervisningens brede mål i praksis ville bli snevret inn mot forberedelse til prøvene (teaching to the test). Skulle vi virkelig la oss styre av ytre markedskrefter og internasjonale undersøkelser som konkluderte med at vi måtte få en mer resultatorientert skole i vårt demokratiske og likestilte Norge? Mange håpet at en ny regjering ville forlate dette «eksperimentet» som ble assosiert med et gufs fra fortidas autoritære og konkurransepregede skole.

Stoltenberg-regjeringens ønske om å videreutvikle de nasjonale prøvene og i tillegg videreføre Bondevik-regjeringens forslag til ny læreplan med kompetansemål for elevene fra 2. klasse av, førte til en ny debatt. Ville ikke læringsglede og trivsel forsvinne når trangere kompetansemål la mindre vekt på personlig dannelse i en resultatorientert kunnskapsskole? Og hvordan skulle lærere bli i stand til å gi faglige tilbakemeldinger som samtidig var rettferdige og sporet til videre arbeid?

Vi mener at det nå er behov for å dreie elevvurderingen fra hovedvekt på vurdering av læring til større vekt på vurdering for læring. Internasjonale erfaringer tyder på at dette vil gi økt læringsutbytte, spesielt for de elevene som presterer lavest. Vurderingens hensikt, læring, må bli tydeligere. Vi må skaffe oss erfaring med om nasjonale prøver og bevisst målorientering kan bidra til bedre undervisning i fag, og om integrering av elevvurdering og elevmedvirkning i undervisningen kan bidra til økt læringsutbytte og bedre tilpasset opplæring.

En av forutsetningene er at vi må bli flinkere til å ta i bruk flere vurderingsformer. Elevlogger, elevsamtaler og mappevurdering, med egenvurderinger og refleksjoner brukes av mange i dag. Likeså brukes hverandre-vurdering eller kameratvurdering (peer assessment) både i grunnskolen, den videregående skolen og høyskolene. Konstruktive tilbakemeldinger fra jevnaldrende kan styrke både motivasjon og læringsmiljø. Slike former for elevvurdering bør gjennomføres systematisk ved alle skoler. Skriftlige og muntlige individuelle og gruppevise prøver basert på åpne kilder må også bli hyppigere brukt, ikke minst fordi alle hjelpemidler nå vil være tillatt ved eksamen.

Bevisstgjøring av læringsmålene og elevens arbeid med individuelle fagmål kan bli en naturlig del av læreprosessen. Og mange elever vil profittere på at foreldre blir dratt mer aktivt inn i arbeidet med å nå kompetansemålene, slik de nye forskriftene til opplæringsloven forutsetter.

Utfordringene er mange; en av dem er å bli i stand til å beskrive graden av måloppnåelse i forhold til kompetansemålene. Dette forutsetter blant annet aktivt arbeid med å operasjonalisere kompetansemålene i læreplanen, noe lærere har blitt utfordret på siden læreplanen Kunnskapsløftet ble innført. Det forutsettes videre at elevene er kjent med kriteriene for vurdering, noe som best skjer om de deltar i utviklingen og formuleringen av dem. Vil lærerne bli i stand til å gi gode, relevante og tydelige og forståelige tilbakemeldinger? Sluttvurderingen med karakter har skapt mange dilemmaer, men ikke på langt nær så problematiske utfordringer som underveisvurderingen uten karakter medfører.

Forskjellige og varierte vurderingsmetoder er et skritt på veien mot en åpen og ny lærings- og vurderingskultur. En slik kultur må være kjennetegnet av åpenhet og samarbeid i lærerpersonalet om arbeidet med å styrke elevenes kompetanse skal bli vellykket. Også foreldre bør gjøres kjent med de kriterier som gjelder for å nå kompetansemålene i fagplanene, slik at de blir tydelige veivisere i læringsprosessen både på skolen og hjemme.

Det er behov for å arbeide med å utvikle enighet og faglig presisjon om hvilke faglige krav som skal innfris for å nå målene i læreplanen. Hvordan tolkes, konkretiseres og realiseres kompetansemålene? Hvordan involveres elevene i dette? Hvordan vurderer lærere og skoler om kompetansemålene er nådd? I de nyeste forskriftene brukes begreper som «låg», «god», «mykje god» og «framifrå» om grunnlaget for vurderingen. Hvor går skillene mellom de ulike begrepene, når går en prestasjon over fra å være «mykje god» til «framifrå»? Dette må kunne uttrykkes i så tydelige og utvetydige beskrivelser at det også innebærer en veiledende «framovermelding» til hjelp for elevenes videre arbeid.

Utdanningsdirektoratet er nå i ferd med å vurdere om det er formålstjenlig å innføre nasjonale felles kjennetegn for måloppnåelse i ulike fag og på ulike trinn som en hjelp til lærerne i vurderingsarbeidet. Det er mulig at en nasjonal plan for fag og kompetansemål også krever nasjonale standarder som kjennetegn på grad av oppnådd kompetanse, men det representerer en ny form for nasjonal styring som får klare konsekvenser for vurderingsarbeidet i skolen. I første omgang vil Utdanningsdirektoratet i disse dager starte opp et pilotprosjekt i utvikling av nasjonale standarder i fire fag, der 8 skoler i fire fylker skal delta. Den overordnede hensikten er å få på plass et vurderingssystem som lar seg integrere i fagundervisningen og gi økt læringsutbytte for elevene. Dette skal etterfølges av en tilsvarende utprøving i ca. 70 skoler over hele landet.

Det bør være av stor interesse for Skole-Norge å følge dette arbeidet, det er spennende å se om lærerne er villige til å implementere nye vurderingsformer i undervisningen, og om dette sammen med nasjonale standarder for måloppnåelse vil bidra til å heve Norges relative posisjon på internasjonale sammenliknende kunnskapsprøver.

Hvor går skillene mellom de ulike begrepene, når går en prestasjon over fra å være «mykje god» til «framifrå»?