Elfenbenstårnet bygges høyere

Med eksempel fra egen forskning belyser kronikkforfatteren det han mener er uheldige sider ved belønningssystemene innen akademia: Ved publisering av forskningsresultater favoriseres anglo-amerikanske tidsskrift og forlag.

JEG HAR AKKURAT begynt å arbeide med en bok som viser hvordan globale endringsprosesser når fram til fjerne avkroker i Himalaya. Boken skal markere avslutningen på et forskningsprosjekt Universitetet i Bergen utfører i nært samarbeid med kolleger fra Universitetet i Kathmandu, Nepal. Fire års datainnsamling ser så lovende ut at jeg foreslo for forskningsteamet å få gitt ut boken på et anerkjent europeisk eller amerikansk forlag. Men våre nepalesiske partnere var skeptiske til det. Europeiske bøker er så dyre at verken bibliotek eller studenter i Nepal har råd til å kjøpe dem. Hvis forskningsresultatene skal ha noen effekt i det landet der prosjektet er utført, bør boken gis ut på et nepalesisk eller et rimelig asiatisk forlag. Vi besluttet å gå for et nepalesisk forlag.

I ARBEIDET med boken får jeg på den interne e-posten inn en tabell over mitt institutts publikasjoner i 2005. Etter omorganiseringen av universitetene er det slik at midler tildeles fra staten etter hvor mange studenter som fås gjennom eksamen, og etter hvor mye forskning som blir publisert. Men det er ikke hvilke som helst publikasjoner som gir uttelling. Det finnes en liste over godkjente internasjonale tidsskrift og forlag, og bare publikasjoner i dem gir uttelling. Listen domineres ikke uventet av anglo-amerikanske tidsskrift og forlag. Meg bekjent finnes ikke Nepal på listen i det hele tatt. Mine publikasjoner i fjor var ikke i de rette tidsskriftene, og hvis jeg bruker mesteparten av forskningstiden i år til å arbeide med Himalaya-boken, vil jeg framstå som en sinke i neste års tabell også. Motivasjonen til å skrive videre forvitrer.

HVIS VI SKAL FØLGE det nye belønningssystemet og holde oss til listen over godkjente formidlingskanaler, blir altså materialet hentet fra et fattig land (Nepal) og utgitt i et rikt land for å bli lest av et høyt utdannet, velstående publikum - av lesere som meg selv. Den fattige verden blir redusert til rådata-leverandør, mens bearbeidelsen og «forbruket» foregår i den rike verden. Feltarbeidet utføres i Himalaya, analyse og skriving i Bergen, og - hvis vi er gode nok - blir det hele publisert i USA. I så fall blir det ære til oss forskerne og penger til institusjonen. Men planleggere, politikere, og landsbyfolk i Nepal får lite igjen for å innvilge forskningstillatelse og for å gi oss de opplysningene vi trenger for et vellykket forskningsprosjekt. Dette minner ikke så lite om kolonimaktenes plyndring av fattige lands arkeologiske skatter for hundre år siden, da egyptiske sarkofager havnet på British Museum i London til beskuelse for rike europeere. Enkeltforskere som plukker med seg eksotiske data fra Asia og Afrika og stiller dem ut i europeiske publikasjoner blir stundom kalt ,akademiske turister,. Men når praksisen nå er blitt løftet opp på institusjons-nivå gjennom det nye belønningssystemet for universitetene, er det riktigere å kalle den akademisk imperialisme.

JEG SERat kollega Anders Johansen uttrykker en lignende bekymring for den humanistiske forskningens bidrag til samfunnsdebatten i Norge. Selve berettigelsen til human- og samfunnsvitenskapene ligger i «at de forstyrrer og beriker den politiske og kulturelle offentlighet» (i Prosa 1/06). Når forskere nærmest tvinges inn i «utilgjengelige reservater» av internasjonalt anerkjente publiseringskanaler, holdes kritiske røster utenfor viktige debatter som former vår felles framtid. Og det er kanskje akkurat det beslutningstakere ønsker? Johansen mer enn antyder at så er tilfelle når han hevder at «kritisk vitenskap er til å leve med, hvis den bare kan holdes hemmelig».

MANGE VIL forsvare ordningen med at norsk forskning må tåle internasjonal eksponering for å bli bedre, og det kan de ha rett i. Men bedre for hvem? Hvilken nytte har vi av samfunnsforskere og humanister som gjemmer seg i sine lukkede rom og kun debatterer med hverandre? Etter mitt syn presser belønningssystemet for vitenskapelig publisering akademia inn i en type globaliseringsprosess som den tyske sosiologen Niklas Luhman ser omrisset av. Luhman observerer at konkurransen om knappe goder ikke lenger respekterer geografiske grenser, men i stadig økende grad foregår i spesialiserte systemer med global rekkevidde. I hvert system kappes spesialister om å oppnå eller maksimere de godene som kjennetegner systemet. Vi har allerede fått et globalt økonomisk system der konkurransen om børsverdier og aksjeutbytte ikke stoppes av landegrensene; vi ser omrisset av et globalt politisk system der det gjelder om å være god i demokrati, menneskerettigheter og fredsvilje; og i det akademiske systemet er det altså om å gjøre å publisere i internasjonalt anerkjente fagtidsskrift. Så får det våge seg om politikere og andre går glipp av samfunnsforskernes og humanistenes siste oppdagelser og kritiske røster. Politikere og folk flest har i alle høve sine egne greier å kappes om. I Luhman sin globaliserte verden blir akademia noe for seg selv, men ikke særlig mye for andre.

FOR MEG BETYR denne brave nye universitetsverden at jeg kommer i et lojalitetsdilemma: Hvis jeg velger å være lojal mot arbeidsgiver, er det selvsagt at våre spennende funn fra Himalaya publiseres i et høyt rangert og vanskelig tilgjengelig fagtidsskrift. Jo flere slike artikler jeg kan produsere i året, jo mer verdifull er jeg for universitetet. På den andre siden har jeg alltid levd i den tro at universitetet har noen forpliktelser overfor samfunnet som finansierer det. Skal jeg leve opp til den forpliktelsen, innebærer det at jeg av og til legger artikkelen min til side for å snakke om rasisme på en videregående skole, eller holde kurs i «kulturforståelse» for ansatte i en kommune, eller være gjesteskribent i et lite kjent indisk tidsskrift der artikkelen kan lastes ned uten å oppgi kredittkortnummer. Men slik bruk av arbeidstiden kommer det verken finansiering eller akademisk prestisje ut av. Det gjør det heller ikke av å skrive kronikk i Dagbladet.

EKSPRESIDENT Bill Clinton har uttalt at å kjempe mot globaliseringen er som å kjempe mot tyngdekraften. Hvis han har rett, må vi bare bøye oss for logikken i det akademiske verdens-systemet og konkurrere om knapp plass i de kanoniserte tidsskriftene. Hva som står i artiklene, og om noen leser dem, er av mindre betydning. Andre mener imidlertid at globaliseringen er et prosjekt som tjener noens interesser på bekostning av andres. I så fall er det kanskje mulig å modifisere belønningssystemet slik at ny viten blir tilgjengelig for studenter i fattige land og for den norske allmennheten uten at forskerne går glipp av ære og finansiering?