MEKTIG: Øivind «Elg» Elgenes tar pusten fra seg og oss andre i «Hjernen er alene».  Foto: Heiko Junge / NTB Scanpix
MEKTIG: Øivind «Elg» Elgenes tar pusten fra seg og oss andre i «Hjernen er alene». Foto: Heiko Junge / NTB ScanpixVis mer

Elg synger «Hjernen er alene» så han nesten mister pusten

Lørdag var det Lars Lillo-Stenbergs kveld i «Hver gang vi møtes» på TV 2. Vi anmeldte tolkningene låt for låt.

Samsaya:
«Tøff i pyjamas» (Lars Lillo-Stenberg):
Samsaya er den som kanskje er gått lengst i å omskape låtene i sitt bilde.  Hun går tøft ut her, og framfører en av deLillos' mest kjente - og tidlige - låter som elektronika.
Og hvorfor ikke gjøre den helt annerledes, det er jo noe av vitsen med dette programmet! Det snodige er at den blir enda tøffere med utpreget bruk av saksofon, et fremmedelement i popmusikken. Det gir denne norske popklassikeren et slags fusion/jazzpreg - og en voldsom groove! Terning 4.

Sigvart Dagsland:
«Min beibi dro av sted» (Lars Lillo-Stenberg):
En deLillos-klassiker til. Og - nå har vi sett og hørt det også, Sigvart Dagsland som punker! Og for en utblåsning fra en artist som helt feilaktig har fått stempelet «kristenrocker». Men for en gangs skyld er det halvt sant, for han rocker virkelig!
Riffet er riktignok veldig standard, men kanskje er det sånn den egentlig skulle låte? Det er befriende å se at Dagsland går utenfor sin egen komfortsone - og gjør noe annet enn vi forventer. «Litt farligere enn jeg trodde», sier Sigvart. «Jeg tror det var sunt, jeg, både for ham og oss», sier Lars. Terning 4.

Artikkelen fortsetter under annonsen

TØFF MED OG UTEN PYJAMAS: Det er Lars Lillo-Stenbergs kveld i «Hver gang vi møtes» på TV 2.  Foto: Anders Grønneberg / Dagbladet
TØFF MED OG UTEN PYJAMAS: Det er Lars Lillo-Stenbergs kveld i «Hver gang vi møtes» på TV 2. Foto: Anders Grønneberg / Dagbladet Vis mer

Anneli Drecker:
«Glemte minner» (Lars Lillo-Stenberg/Per Lillo-Stenberg)
Dette er en sang som sikkert betyr veldig mye for Lars, og særlig i disse dager. Teksten er skrevet av hans nylig avdøde far Per, som har bidratt med flere tekster til deLillos («S'il vous plait» er kanskje den mest kjente, med musikk av Sven Lange).
En i utgangspunktet veldig livat og fengende sang har her fått et sakte og seigt arrangement som ikke tilfører så mye og derfor bare flyter stille forbi. Drivet i sangen er helt borte, og framførelsen er lite spennende. Uvanlig anonymt og tamt fra Anneli. Terning 3.

Alexander Rybak

«Ut» (Lars-Lillo Stenberg):
Feleintroen høres ut som en variant av «Fairytale», men det kommer vel alltid til å forfølge Rybak. «Ut» har aldri vært blant mine deLillos-favoritter, sjøl om jeg liker enkelheten i teksten: «Jeg vil ut, jeg må ut, jeg skal ut og drikke meg full / Jeg vil være slem / jeg vil bort fra mitt hjem / og finne på en mengde tull».
Rybak får den til å låte atskillig mer lystig enn deLillos-versjonen, som framstår som masete, sint og ganske «desperat». Her har den fått et ompa-preg, med en smak av folkrock, og den slipper unna takket være Rybaks sedvanlige sjarm. Terning 4.

Simone Eriksrud:
«Klokken er mye nå» (Lars Lillo-Stenberg):
Dette er et hopp tilbake i tid for Simone, som sang denne i duett med Lars Lillo-Stenberg i programmet «U natt» i NRK for veldig mange år siden. Og - hun legger hele seg i potten her. Dette burde hun gjøre mer av!
Hennes versjon er strippet ned og starter med et nedtonet, sakralt preg, men bygger seg opp og framstår med en helt annen nerve enn resten av kveldens versjoner. Den har, som ofte i Lars' tilfelle, en pussig, men også alvorlig tekst, og er noe av det han sjøl er mest fornøyd med. Den virker enda viktigere i Simones versjon. Terning 5.

PUNK-SIGVART: Sigvart Dagsland overrasker med en punka versjon av «Min beibi dro av sted». Foto: Anita Arntzen / Dagbladet
PUNK-SIGVART: Sigvart Dagsland overrasker med en punka versjon av «Min beibi dro av sted». Foto: Anita Arntzen / Dagbladet Vis mer

Øivind Elgenes
«Hjernen er alene» (Lars Lillo-Stenberg):
Det er rart hvordan man kan føle annerledes om en sang etter at man har hørt bakgrunnen for den. Lars skrev denne sangen da han var 18 år gammel, etter at moren døde. Og om Simone gikk inn i sin sang, legger Elg hver eneste centimeter av sin lange kropp inn i denne tolkningen av deLillos' kanskje viktigste låt. En sår og melankolsk sang blir forvandlet til mektig rock med et vanvittig trøkk, der Elg utnytter sitt stemmepotensial til fulle til han går i ett med sangen.
Jeg får en slags følelse av at dette må være temasangen til en rockopera om ensomhet. Temaet blir enda større når det framføres på denne måten, av en artist som gir så mye av seg sjøl at han blir andpusten og ser ut til å bli både fysisk og psykisk sliten! Det blir for sterkt for Rybak, som blir satt ut og gjemmer hodet i hendene. Lars veit ikke helt hva han skal si. Originalen er en sekser, og det er jamen denne versjonen også! For en utblåsning, og for en avslutning! Dette er nok den versjonen jeg vil huske lengst fra denne sesongen. Terning 6.

«Hver gang vi møtes» avsluttes med duetter om ei uke.