Kåre Bulie

kabu@dagbladet.no BOK: En dag bestemmer Joakim Lund seg for at han ikke lenger vil bo sammen med broren sin, Marvin. «Har omadressert posten for tolv måneder,» sier han til broren, og forlater huset umiddelbart – angivelig for å reise nedover i Europa. «Får jo armslag,» lyder Marvins svar.

«Norsk elghund, grå» er med andre ord full av velkjente ingredienser: fåmælte, enslige arbeidsmenn bosatt i grisgrendte strøk – med folkelig dialekt og et følelsesliv så kaotisk at bare en riktig karslig overflate duger som skjul. Den forterpede «mannen-i-krise»-debatten er faretruende nær. Til tross for at han aldri gir uttrykk for det selv, så klart, blir det nemlig snart klart at den fraflyttede Marvin er ute av stand til å bli boende alene, og nærmest desperat. Etter en absurd scene – en av flere – der sjefen hans overrasker Marvin idet han har satt seg fast i hundehuset til Royne, brødrenes elghund, legger Marvin og Royne ut på jakt etter nytt husvære.

De ender opp hos den lunefulle bonden Jarle Enger i Mysen-traktene. I det nye huset får Marvin tid til å tenke gjennom hva som har skjedd: «Åssen hadde de egentlig hatt det, hvorfor hadde han dratt og hvorfor hadde det hasta sånn, hvorfor hadde han ikke sagt noe, makan til reint ut sagt råtten måte han hadde reist på, kjøkkenet, stua, soverommet, raske runder, når hadde han bestemt seg, når hadde det skjært seg?»