Elghund og ensomhet

Ensomme, fåmælte gubber med hjerte for hund.

Kåre Bulie

kabu@dagbladet.no BOK: En dag bestemmer Joakim Lund seg for at han ikke lenger vil bo sammen med broren sin, Marvin. «Har omadressert posten for tolv måneder,» sier han til broren, og forlater huset umiddelbart – angivelig for å reise nedover i Europa. «Får jo armslag,» lyder Marvins svar.

«Norsk elghund, grå» er med andre ord full av velkjente ingredienser: fåmælte, enslige arbeidsmenn bosatt i grisgrendte strøk – med folkelig dialekt og et følelsesliv så kaotisk at bare en riktig karslig overflate duger som skjul. Den forterpede «mannen-i-krise»-debatten er faretruende nær. Til tross for at han aldri gir uttrykk for det selv, så klart, blir det nemlig snart klart at den fraflyttede Marvin er ute av stand til å bli boende alene, og nærmest desperat. Etter en absurd scene – en av flere – der sjefen hans overrasker Marvin idet han har satt seg fast i hundehuset til Royne, brødrenes elghund, legger Marvin og Royne ut på jakt etter nytt husvære.

De ender opp hos den lunefulle bonden Jarle Enger i Mysen-traktene. I det nye huset får Marvin tid til å tenke gjennom hva som har skjedd: «Åssen hadde de egentlig hatt det, hvorfor hadde han dratt og hvorfor hadde det hasta sånn, hvorfor hadde han ikke sagt noe, makan til reint ut sagt råtten måte han hadde reist på, kjøkkenet, stua, soverommet, raske runder, når hadde han bestemt seg, når hadde det skjært seg?»

Artikkelen fortsetter under annonsen

Gubber

Jørgen Krogs romandebut handler ganske visst om det vanskelige forholdet mellom Lund-brødrene og hva som kom imellom dem: Marvin klarer ikke å slutte å fundere, eller glemme at Joakim sammenliknet ham med en elg. Men først og fremst kommer boka til å handle om forholdet mellom Marvin og Jarle.

Om den kan lede tankene til Edmund Austigards surrealisme eller Levi Henriksen, Kyrre Andreassen (den beste av dem) og de andre litterære «skittenrealistene», gjør skildringen av det odde trekantforholdet mellom Marvin, Jarle og Royne – bikkja hvis gunst de etter hvert nærmest konkurrerer om – likevel «Norsk elghund, grå» til noe ganske for seg selv. Fortelleren ligger tett på Marvin, som påbegynner en merkverdig form for spionasje på Jarle der borte i hovedhuset. De tilnærmer seg hverandre sakte, gjennom en merkverdig blanding av skepsis og interesse – etter hvert en slags uklar tiltrekning. Royne både knytter dem sammen og skaper splid og sjalusi.

De fleste av romanens korte kapitler foregår på Jarles gård. I dette miniuniverset blir det raskt klart at leseren ikke bør feste lit til Marvins oppfatning av noe som helst, og Krog får fint fram sårheten og ensomheten som kjennetegner ham. Etter hvert kommer også Jarles aparte hemmeligheter for en dag. Forfatteren har oppgitt Bent Hamers filmer som inspirasjonskilde, og en viss forkjærlighet for tause gubber à la Hamers kan komme godt med i lesningen av «Norsk elghund, grå». Krog satser nesten alt på disse karene og forholdet mellom dem – mye annet byr romanen ikke på – og den som irriterer seg over Hamers filmer vil lett kunne komme til å gjøre det samme her.

Gjerrig

Krog er dessuten en forfatter som er gjerrig på informasjon, og forutsetter en oppmerksom leser. Selv det lille som skjer på linjene er slett ikke alltid like lett å oppdage. Noen ganger tror jeg teksten hadde hatt godt av at Krog var litt tydeligere og rausere – faren for at leseren skal miste interessen er nå og da ikke ubetydelig.

Men «Norsk elghund, grå», som dessuten kjennetegnes av uklare grenser mellom drøm, fantasi og «virkelighet», har mange gode sider: velutviklet språksans, øre for knapp mannsdialog, en viss sans for humor. Her finnes både godmodighet og mørke. Ikke minst demonstrerer romanen hvor pussig folk kan begynne å oppføre seg i hunders selskap: Dersom Jarles blanding av babyspråk og upresis sørlandsdialekt har det minste snev av realisme når det gjelder norske hundeeieres måte å tiltale dyrene sine på, er jeg glad jeg slipper å høre på dem.