Elgs lavmål

Liedutgivelse fra popvokalist som åpenbart ikke hvet hva han synger, skriver Dagbladets anmelder om Øyvind "Elg" Elgenes nye plate.

Det er ikke alle gitt å synge lieder. Tydeligere enn på Dance With A Stranger-vokalisten Øyvind «Elg» Elgenes' forsøk, på cd-en «Remembrance», kan poenget knapt demonstreres.

Selv uttaler han med begeistring at høydepunktene står i kø i dette repertoaret, som perler i den klassiske musikkens små formater.

Det gjør de så visst ikke i Elgs versjon av dem. Selv om Helge Sunde har arrangert sangene til Schubert, Ives, Fauré, Samuel Barber og mange andre til mer glattslikkede versjoner, så byr de fortsatt på mer motstand enn Elg klarer å håndtere.

Det verste er faktisk ikke at stemmen knapt bærer til fraseslutt, men at alt maltrakteres gjennom samme kvern. Her finnes det ikke den minste føling med uttrykk og egenart i musikken. Alle numrene låter som om de forsøker å si det samme: «Elg, Elg Elg».

Det går mer ut over noen enn andre. Hør på Alban Berg «Die Nachtigall» eller Richard Strauss «Zueignung», og du vil knapt kunne glemme dem noensinne, som eksempler på det absolutte lavmål i musikalsk fortolkning.