Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Elite eller klasse?

John Olav Egelands kommentar om sprekker i det norske fellesskapet har ført til intens debatt i Dagbladet. Kommentaren tok opp viktige spørsmål. Vi tok opp mange av de samme momentene i en artikkel vi skrev i Nytt norsk tidsskrift nr. 3-2007. Egelands kommentar bidrar til å sette dagsorden på en effektiv måte. Det er viktig å diskutere hvordan kulturelle forskjeller er vevet inn i samfunnets maktstrukturer. Og det kan sies sterkere: Kulturforskjeller kan egentlig ikke forstås uten å ta maktforhold mellom samfunnsklasser i betraktning.

Vi registrerer med skuffelse at den påfølgende debatten har tatt en litt pinlig vending. Både her i Dagbladet og i NRK er det plutselig den såkalte «kultureliten» som får all oppmerksomhet: Er den arrogant eller ikke?

Vi har aldri interessert oss særlig mye for kultureliten, og den var heller ikke i Egelands fokus. Også han rettet oppmerksomheten mot det han kalte «den velutdannede middelklassen» (som må antas å være betydelig større enn kultureliten) og dens posisjon i et moderne samfunn.

Kan det være at de som mener at de selv tilhører kultureliten tar det for gitt at det er dem man snakker om når man bruker ord som «intellektuelle», «kunnskap», «kultur» og «makt»?

I så fall er det uttrykk for en selvopptatthet som bare er egnet til å anskueliggjøre poengene som både Egeland og vi har prøvd å få fram.

Men vårt viktigste anliggende her er å peke på en brist i Egelands resonnement. Han hevder at «det norske fellesskapet slår sprekker», altså at en enhet som var der før holder på å forvitre.

Hvis man godtar at de motsetningene som beskrives har med forholdet mellom samfunnsklasser å gjøre – slik Egeland selv skriver – så kan man ikke også mene at de er av ny dato. De var annerledes før, men de økonomiske klasseforskjellene var selvsagt minst like store.

Maktforholdet mellom samfunnsklassene var heller ikke mindre ujevnt før enn nå. Går man til mellomkrigstida for eksempel, var klassemotsetningene knallharde.

Likevel er det riktig at situasjonen er ny. Vi står overfor motsetningsforhold der nye aktører spiller en rolle, og der økonomiske interessemotsetninger ikke gjør seg gjeldende på en så direkte synlig måte. Her kommer den høyt utdannede middelklassens veldige ekspansjon i etterkrigstida inn i bildet.

Denne samfunnsgruppas innflytelsesrike posisjon bygger på dens rolle som produsent og forvalter av sertifisert ekspertkunnskap på snart alle tenkelige områder.

Dens sosiale posisjon er forankret i ekspertkunnskapens unike rolle i moderne industrisamfunn (uløselig knyttet til kapitalismens utvikling), og i ekspertveldets overtak på folkelig kunnskap. Særlig de statsfinansierte delene av middelklassen har en slags objektiv interesse av å opprettholde skogen av institusjoner som har som oppgave å gripe inn i og regulere folks livsførsel. Støttet av slike institusjoner bedriver forvalterne av den gode smak og de riktige innsikter en form for kulturell imperialisme, ved at de trenger seg på og vil forbedre «de andres» verdier, oppfatninger og livsstiler.

Bak dette ligger det nok ofte gode hensikter, men samtidig demonstreres nettopp den overlegne kunnskap som gir legitimitet til middelklassens kulturelle hegemoni

Disse folka framstår for mange (og dette vet vi gjennom egen forskning, for eksempel på rovdyrkonfliktene) som en mer påtrengende, irriterende og kanskje også farlig sosial klasse enn den egentlige overklassen; den som virkelig har makt gjennom sin økonomiske posisjon – men som lar folk være i fred med de livsstilene de har.

Derfor er det også de svært synlige middelklassegruppene som blir mål for den kulturelle motstand Egeland nevner. Kulturell motstand betyr her alle slags trassige forsøk på å verne om og leve ut livsstiler som ikke finner nåde for akademikernes strenge blikk.

Det er et alvorlig politisk problem at stridigheter som i stor grad utspilles på et kulturelt plan tar oppmerksomheten (og da mener vi alles oppmerksomhet) vekk fra mer grunnleggende motsetningsforhold.

Og det er sannelig ingen ulempe for den økonomiske overklassen og dens kumpaner som får pusle med sitt i fred.

Hva kan vi gjøre med det? Tja, ikke godt å si. En ting som garantert ikke hjelper er at Faldbakken og Kjærstad gir seg til å belære folk om klassisk dannelse.

Siden vi selv driver med forskning vil vi på den annen side ikke hevde at vitenskap i sin alminnelighet bør vike for hverdagsfornuft – selv om det av og til er best. Rett nok synes vi et samfunn i full harmoni høres ut som et kjedelig og ikke minst stillestående sted. Men disse kulturkonfliktene fører til «feil fokus» som det heter i idretten, og det er et problem for alle med progressive politiske ambisjoner.

Og det er en situasjon vi gjerne bidrar til å belyse og kanskje forandre gjennom en åpen diskusjon – selv om vi ikke har noe enkelt svar å tilby på strak arm.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media