Elitekultur til folket

STOCKHOLM (Dagbladet): Lørdag kveld kunne stockholmerne feire starten på byens år som europeisk kulturhovedstad. Det skjedde med en oppvisning i røyk og damp, fyrverkeri og trapeskunst som ikke kunne annet enn imponere i all sin velregisserte koreografi. Spørsmålet er om også resten av kulturåret vil bære preg av en like fast og styrende arrangørhånd. I så fall kan det uttalte ønsket om bred folkelig deltakelse raskt vise seg å drukne i de vel så sterke ambisjonene om en markering av den etablerte kulturens storslåtthet. Det er i dette spennet mellom folkelighet og elitekultur «Stockholm 98» skal bevise sin flygedyktighet.

  • Arrangørene hadde i utgangspunktet knyttet store forventninger til den arkitekttegnede ispaviljongen ved Kungsträdgården, bygd i spesialtransportert is fra Norrbotten. Klimaet som de siste ukene har spilt hele Skandinavia et puss, bidro imidlertid til å spolere noe av inntrykket av dette for så vidt interessante byggverket. Snarere enn som en storslått iskatedral framsto det ved åpningen heller som en litt skittengrå storiglo. Sånn jeg kan tenke meg slike snøbygg blir et stykke ut i mars, etter en lang vinter. Skal man se symbolsk på det, kan man jo hevde at det milde klimaet innvarslet en nedsmelting av de aller mest kjølig kalkulerte sidene ved «Stockholm 98».
  • I rettferdighetens navn skal det her tilføyes at arrangørene i åpningshelga også hadde ryddet plass for en rekke tilsynelatende spontane, oppsøkende kulturinnslag, der alminnelig, folkelig deltakelse var både mål og middel. Det myldrende barnekarnevalet på Sergels Torg var slik sett et godt eksempel på at stram organisering ikke nødvendigvis står i veien for umiddelbar kulturutfoldelse. Det karnevalistiske innslaget var også sterkt til stede ved andre av helgas begivenheter. Om enn i sterkt neddempet form under åpningsbanketten i Stadshuset, der svenskenes respekt for korrekt etikette hadde tatt kommandoen. Og det i en slik grad at det bare i svært beskjedent omfang var ryddet plass til skapende og utøvende kunstnere blant stablene av kongelige, ministere, landshøvdinger og andre dignitærer.
  • Men ingen endelig dom skal felles på grunnlag av banketten. La oss i stedet håpe «Stockholm 98» klarer å løsrive seg fra de aller mest styrende kulturpolitiske forpliktelser, og heller stoler på kulturens selvhjulpenhet når det gjelder å komme folk i møte. Da kan både stockholmere og tilreisende trygt se et spennende kulturår i møte.