Eliten mot folket

ELITE-DEBATTEN: John O. Egeland satte i gang en interessant debatt med sin artikkel om folket og elitene. Dessverre har den glidd noe ut. Noen argumenterer som om Egeland skulle være i mot kunnskap og klokskap.

Slik jeg forsto Egelands artikkel, pekte han på at det har oppstått et motsetningsforhold mellom en del av dem som har fått en god utdannelse – og makt, og visse fraksjoner av folket i dette landet, ofte de som får minst av de goder som sirkulerer i samfunnet, og som i mange tilfelle gjør de mest nødvendige jobbene. Mens idealet er at eliten arbeider med og for folk flest, kan realiteten være at deler av denne eliten bruker sin ekspertise, prestisje og makt på måter som er til skade for «fotfolket».

Egeland har altså pekt på en godt skjult mulighet av stor politisk betydning og forklaringskraft. Men debatten kunne ha blitt bedre om han hadde supplert sine perspektivrike generaliseringer med flere konkrete eksempler.

Vi behøver ikke her å innskrenke oss til å tenke på slike godt utdannede parasitter som har ansvar for at arbeidsfolk i Bremanger og Hattfjelldal får dårligere kommunale tjenester i mange år framover. Det er tross alt et ekstremt mindretall. Men det foregår mye som har større allmenn interesse:

Når det for eksempel på norske sykehjem er vanskelig å skaffe pleiepersonell, eller å få hjelpepleiere til å stå lenge og stabilt i jobben, dukker alltid forslaget om import fra fattige land opp – unisont fra arbeidsmarkedsetaten, NHO, statsråder fra alle partier, forskere og andre akademikere. Men den som har intellektuell kapasitet til å godta at 2 ganger 2 er 4, vil også kunne tilegne seg denne innsikt: Dersom det er vanskelig å rekruttere folk til visse jobber i større eller mindre byer, så må disse jobbene være for dårlig betalt, eller for slitsomme, sammenlikna med lokale alternativer. Gamle folk må stelles, og gitt at arbeidsgiverne var nødt til å tilpasse seg det norske arbeidsmarkedet, måtte lønns- og arbeidsforhold forbedres. Import fra fattige land er en måte å slippe å forbedre jobbene på. Her står altså en praktisk talt samlet norsk elite (inklusive den nyliberalistiske ledelsen i FrP) sammen om en strategi som klart nok holder en fraksjon av arbeiderklassen nede.

Å finne andre eksempler er den enkleste sak i verden:

Siviløkonomeliten har etter mange års strev lyktes å ødelegge det lite kapitalkrevende fisket som en allment tilgjengelig næring for folk på kysten. Ressursverdien av våre felles fiskeressurser (som for oljens vedkommende samles opp i pensjonsfondet), er etter opplegg fra Norges Handelshøgskole i ferd med å bli privat formue i rederiene. Tidligere har denne verdien vært fordelt mellom hundrevis av lokalsamfunn, der folk har høstet den begrensete ressursen med minst mulig kapitalinnsats. At den akademiske eliten her har tilføyd folket stor skade, til fordel for den kommersielle eliten, kan det ikke være noen tvil om.