Eliten og eierne: En klasse for seg

KLASSE: På dagbladet.no (1/5) og i Aftenposten (11/6) og har jeg uttalt meg om utviklingen av klasseforhold i Norge. To påstander har vært sentrale: Det ene er at de rike i Norge i dag har en langt større del av samfunnskaka enn på årevis, med referanse til analyser fra FAFO og SSB. Det andre at den norske økonomiske overklassen er sterkt preget av sosial reproduksjon – dens medlemmer er i stor grad er født inn i den. Trond Beldo Klausen bestrider siste punkt i Dagbladet 29/6.

Klausen fører to motbevis: For det første viser han til en annen tabell i min analyse, som viser at mange i overklassen har foreldre som var ufaglærte arbeidere av yrke. For det andre viser han til sine egne analyser av eliterekruttering fra maktutredningen. Dette er riktig nok i seg selv, men bommer på blinken. Hovedgrunnen til det er nok en uenighet om hva som menes med «klasse» og hvordan klasse «måles».

Slik jeg bruker «klasse», betegner det grupper av mennesker som stiller relativt likt i samfunnets ressursfordeling. Denne måten å bruke klassebegrepet på er basert på Max Weber og Pierre Bourdieus sosiologi. En sentral side ved ressursfordelingen er fordelingen av eiendom – bedrifter, fasteiendom, aksjer osv. I tråd med dette betegner den økonomiske overklassen to grupper: Toppsjiktet av ledere og andre ansatte på høyt nivå og folk som lever av store eiendomsinntekter.

For å se på den økonomiske overklassens sammensetning analyserte jeg forbindelsene mellom foreldres og egen klasseposisjon. Å måle foreldres klasse er vanskelig. Ofte brukes yrke, som for mange formål fungerer fint. Men ens yrkestittel forteller lite om ens eiendomsbesittelse. En kan ha store inntekter og likevel stå oppført som «ufaglært arbeider» eller «lærer». Et sentralt poeng i min masteroppgave er at jeg derfor bruker yrke og inntekt samlet som indikator på klasse.

Klausen innvender at han i en tabell i min masteroppgave finner et betydelig innslag av foreldre som er «ufaglærte arbeidere», i denne overklassen. Men mange av disse «ufaglærte arbeiderne» befant seg på toppen av inntektshierarkiet! Nettopp derfor må overklassens rekruttering studeres med mer sammensatte mål enn bare foreldres yrke. Det er disse såkalt multivariate analysene som danner grunnlag for konklusjonene jeg har omtalt i pressen: Barn av rike bedriftsleder- og kjøpmannsfamilier har 11–12 ganger større sannsynlighet for å være en del av overklassen enn barn av ufaglærte arbeidere med vanlig inntekt.

Videre kontrasterer Klausen mine funn med sine egne. I maktutredningens Norske makteliter så han på den sosiale bakgrunnen til elitene. Det er flre forskjeller mellom Klausens og min analyse, men én er av særlig betydning: Næringslivseliten og overklassen er ikke det samme. I Klausens studie er eliten definert som folk i formelle posisjoner (ledere, styremedlemmer o.l.). Min «overklasse» inneholder også en del toppledere, men i tillegg grupper av eiendomsbesittere. Jeg tror at noen av ulikhetene i funnene våre beror på at vi har forsket på litt ulike ting.

Eiendom går i arv i direkte forstand ved at barna kan arve formuer og eiendom av sine foreldre. Formelle posisjoner går i arv på mer indirekte vis, for eksempel gjennom foreldres nettverk. Den sistnevnte effekten diskuteres i Klausens forskning, og er utvilsomt viktig. Men den direkte arven av eiendom og kapital – og makten og privilegiene det medfører – fanges ikke opp av hans analyser. Det forsøkte jeg imidlertid å få med i min analyse, og er nok noe av grunnen til at internrekrutteringen er sterkere i overklassen enn i eliten.