Tegning: Finn Graff
Tegning: Finn GraffVis mer

Elitenes selvmord

Elitene kan takke seg selv for at de er under heftige angrep. De glemte at respekt for alle mennesker er kjernen i ekte tillit, skriver John O. Egeland.

Kommentar

Vil du vite hva som utløser politiske endringer i dette landet, start med å snakke med dem som sitter i kassa på supermarkedet, som ordner køen på legevakta, betjener såkalte servicetelefoner eller som må håndtere stans i tog- eller flytrafikken. Eller ta en tur på bygda der folk jobber med jorda eller i skogen. Har du ennå ikke skjønt hva som skjer, så oppsøk de arbeidsløse, de som snart skal automatiseres eller som samfunnet har kassert og gitt en trygd de såvidt kan overleve på.

Alle disse har i prinsippet likhet for loven. Vi forsøker å late som det også finnes en slags økonomisk likhet - i hvert fall utjevning. Men på ett punkt er det et skrikende underskudd: Likhet når det gjelder respekt.

De som jobber i første linje i varehandelen, helsevesenet, servicebransjen eller i transport, kjenner dette godt. Hvordan de blir oversett, sett ned på, utskjelt eller marginalisert. Lærere blir overfalt av rasende elever. Bygdefolk blir stemplet som snyltere og de opplever angrep på sin egen livsform og verdier. De er ikke lenger likeverdige. Ikke likemenn, som det het.

Her snakker vi ikke om respekt i gangster-versjonen der det betyr krypende underkastelse eller ærbødig beundring. Det handler om å anerkjenne andre som verdige mennesker, som likemenn som har har krav på alminnelig aktelse. Uansett om det er forskjeller i inntekt, formue, utdannelse eller sosial status. Denne type respekt - som er folkestyrets grunnmur - er på vikende front. De som rammes kjenner det på kroppen, og mange tar det ut i opprør mot elitene og i tilliten til de politiske institusjonene. Det er ingen tilfeldighet at sosialdemokratiet over alt i Europa er hardest rammet. Der oppleves sviket som størst.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Likhet er den politiske venstresidens historiske domene. Gradvis ble store deler av drømmen også realisert. Likhet for loven ble knesatt som mer enn et juridisk prinsipp. Det ble tatt store skritt for å utjevne effekten av økonomiske forskjeller, bl.a. gjennom gratis utdanning, sosiale velferdsordninger, mer rettferdig fordeling av verdiskapningen osv. I arbeiderbevegelsens tidlige år var selvrespekten et sentralt element. Forutsetningen for den kraft som skulle til for å endre samfunnet. Se på mer enn hundre år gamle bilder fra fagbevegelsen og de har ett fellestrekk: Alle stiller i sine beste klær, oftest i dress og slips. Du skal ikke komme her…

Et sted på veien til vår tid ble disse erfaringene svekket. Likhet ble et spørsmål om nye lover og økonomisk utjevning. Forklaringen på det er nærliggende: Politikerne vil nesten alltid prioritere endringer som kan vedtas, normeres og måles. Sosial respekt mangler disse egenskapene. Den handler dessuten om en kulturell bevissthet som ingen politisk retning har monopol på. På dette området er Høyre-direktøren og SV-professoren nokså likestilte.

Her er vi også nær kjernen i det nye hatet mot elitene. På venstresiden er teoretikerne forbauset over at sinnet ikke retter seg mot de undertryktes egentlige (såkalt objektive) fiende: Storkarene med kapital. De ser ikke at venstresidens akademikere og intellektuelle er i stand til å skape mer sosial og kulturell avstand enn penger. Det mangler en erkjennelse av utdanningssamfunnets og meritokratiets bakside: Nokså mange er ikke med på ferden, og det er lett å si det er deres egen feil. Taperne fikk sjansen, men nådde ikke opp. Slik skapes helt moderne klasseskiller og forakt.

Høyrepopulistiske partier og bevegelser har forstått og utnyttet dette i stor skala. Hillary Clintons foraktfulle beskrivelser av Donald Trumps velgerbase («a basket of deplorables») var kanskje den viktigste grunnen til at hun tapte presidentvalget. I den svenske valgkampen ser vi at de samme feilene nå gjentas i stor skala, og kanskje med et like nedslående resultat.

Det er aldri galt å markere sterk politisk uenighet, men det er ødeleggende hvis det følges av mangel på respekt for folk som har andre erfaringer og en annen bakgrunn. I lengden er det også risikabelt. Folk som føler seg marginalisert mister tilliten til de politiske institusjonene og prosessene. Når rettsstaten og det liberale demokratiet ikke leverer respekt og reell frihet, står andre krefter klare til å overta. Det blir ingen sommerfest.