Elitens lille sorgarbeid

I går hadde Kringkastingsrådet møte, der Dagsrevyens Røkke-dekning, Dagsrevyens utenriksprioritering og NRKs valgkampdekning ble diskutert. Resultatet var kritikk mot NRK, voksenopplæring og klare tegn til melankoli fra rådet. For hvem representerer de nå?

  • Var det rett å gi Røkke rett til å male et 22 minutters selvportrett i bytte for en fri debatt etterpå? For NRK var svaret nå klart: I forkant var Røkke-pakken korrekt og uproblematisk. I etterkant tok både Førde og Berntzen selvkritikk på at debatten etter «selvportrettet» ikke holdt mål.
  • Kringkastingsrådet var kritiske, men bød på spredd skyts. Kristin Clemet var bekymret for at slik spesialbehandling kunne bli en belønning for dem som unndro seg alminnelig offentlig debatt. Nita Kapoor mente intervjuet i seg selv var uheldig. Noen syntes innslaget var greit i seg selv, men ikke i Dagsrevyen.
  • Her hadde nok NRK selv mest rett. Å få Røkke «ut av hulen», for å sitere Førde, var interessant. Er prisen for tjue minutter fri konfrontasjon å by på tjue minutter selvforsvar, var det verd det. Skandalen er og blir «debatten» etter portrettet. Den ble famlete, tafatt og hjelpeløs - noe NRK åpent innrømmer.
  • I høstens andre NRK-debatt hadde NRK nå samordnet troppene bedre. I spørsmålet om utenriks eller seervennlig innenriks var omkvedet i går det politikerkjente «Ja takk, begge deler». Dagsrevyen skal både bli bedre på innenriks - og mer fokusert på utenriks. Og NRK2 skal i framtida levere utenriksutdypningen for de spesielt interesserte.
  • Rådsmedlemmene, som jo er oppnevnt for å representere folket, ønsket seg mer. Noen ville ha mer informasjon og mindre underholdning i valgkampdekningen, andre Dagsrevyen seinere på kvelden. Det første merket NRK-ledelsen seg, slik de alltid gjør. Det siste avviste de blankt. Dagsrevyens jobb er å være lokomotiv og seermagnet for hele NRK-kvelden. Da hjelper det ikke om alle egentlig vil ha den seinere.
  • Og når Kringkastingsrådet blir for kravstore, vet Førde med et smil å trekke fram motekspertisen: seer-ratingen. Hva hjelper det at folkets representanter vil ha informasjon, hvis folket selv vil ha underholdning? Og det finnes en hørbar resignasjon i Kringkastingsrådet i forhold til sin egen rolle: De tilhører en elitealmue og vet det. Når «folkets» vilje kan måles pr minutt i rating, sliter det representative demokratiets utvalgte med sin selvberettigelse. Her gjenstår ennå mye sorgarbeid for eliten.