"MESKER SEG"?: Elitekritikk må til, men den må være presis. På sitt mest populistiske og upresise nører den opp under fiendtlighet og konspirasjonstenkning. Foto: Shutterstock / Scanpix
"MESKER SEG"?: Elitekritikk må til, men den må være presis. På sitt mest populistiske og upresise nører den opp under fiendtlighet og konspirasjonstenkning. Foto: Shutterstock / ScanpixVis mer

Elite-debatten:

Eliter kan godt minnes om posisjonen de har

Men de som har makt på ett felt, kan være sårbare på et annet. Og de bekymrer seg ofte for det samme som «folket».

Kommentar

Min elite er ikke din elite. Og avisdebatten om hvem som kan sies å være på toppen av Norge blir frustrert og frustrerende. Det kjekles om pekefingeren som rettes mot eliten er betimelig maktkritikk eller misvisende populisme. Men det er forskjellige måter å være elite på. Og siden elitestempelet er noe man prøver å vaske av seg så fort som råd i disse dager, er det alltids fristende å peke på noen andre og si at eliten, det er dem.

Dette gjøres ofte som en del av en strategi, men det kan også være oppriktig ment. Den som har én type makt, kan føle seg maktesløs på andre felt. En holden næringslivsleder kan føle seg sett ned på fordi han ikke har stilen eller referansene til de som har mer kulturell kapital. En meningssterk rikssynser kan få vondt i magen ved tanken på hva som vil skje med boliglånet etter en renteøkning. Den faglig selvsikre akademikeren kan streve med å få fast jobb. Men det er nå et gode om de som har større tilgang enn andre til å fatte beslutninger som påvirker manges liv, eller til å være med å legge premissene for dem, erkjenner for seg selv at der har de et privilegium som mange ikke har.

Men når Klassekampens Mímir Kristjánsson skriver at «det finnes en eksklusiv elite på toppen av samfunnet som mesker seg i total ignoranse om massenes lidelser», er det verd å minne om at mye av de siste årenes eliteopprør ikke så mye dreier seg om at elitene er ufølsomme. Indignasjonen går mer ut på at de som oppfattes som elite har større omsorg for det som er langt borte – flyktninger, klimaendringer – enn for landsmenn som føler at de ikke blir hørt.

Det er også en side av saken at viktige humanistiske fremskritt har blitt tvunget frem både nedenfra og ovenfra. Bedre vilkår for arbeiderklassen ble kjempet frem gjennom organisering og rettighetskamp, mens dødsstraffen for eksempel ble avskaffet i Storbritannia uten at det var bred støtte for det i folket; det var en avgjørelse som i stor grad ble fattet på toppen.

Eliter finnes, og de kan godt minnes om posisjonen de har. Elitekritikk må til. Men den må være presis, både i beskrivelsen av hva slags makt som utøves, og hvorfor den utøves på en dårlig måte. Som filolog Sunnev Gran har påpekt: Det er problematisk å sette opp en vippehuske der du enten er folk eller elite, grasrot eller virkelighetsfjern forståsegpåer.

Sånt kan fort bli bensin på tanken for de fiendtlige og konspiratoriske råkjørerne i offentligheten. Det er slike virkelighetsbeskrivelser som gjør at noen kan avfeie et utspill fra en klimaforsker eller en økonom, ikke på grunn av det de sier, men fordi den som snakker, jo tross alt er en av eliten og ikke tar hensyn til folkeviljen. Dessuten: de to partiene som rir den antielitistiske hesten hardest, Frp og Sp, til sammen har under 25 prosents oppslutning. Slik representerer de veldig mange mennesker i dette landet, men de kan også godt erkjenne at de på ingen måte snakker på vegne av et flertall. Eller «folket», om du vil.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.