Eliterasisme

Marianne Gullestad kikket de «pratende klasser» i kortene. Hun likte ikke det hun så.

Les mer på dagbladet.no/sakprosa.

I sosialantropologiske kretser spøker man med at det ikke finnes en eneste pakistaner igjen i Norge som ikke har blitt forsket på.

Hvert år produseres det en betydelig stabel avhandlinger som tar utgangspunkt i problemer man mener finnes blant de rundt 30 000 norsk-pakistanerne. Til hver oppgave er det folk som skal dybdeintervjues og dagligliv som skal observeres. Oppgavene handler nesten alltid om hvor bra eller dårlig denne 0,6 prosentdelen av befolkningen «integrerer seg».

Men integrering handler like mye om «oss» som om «dem», insisterte Marianne Gullestad, og satte det garvede forskerblikket sitt på majoriteten. I hele sitt liv som antropolog hadde hun forsket på nordmenn og «den norske folkesjela».

I «Det norske sett med nye øyne» gransket hun hvordan den kulturelle og politiske eliten - forfattere, journalister, professorer, politikere - uttalte seg om landets nye innbyggere. Det hun fant var at denne gruppa gradvis var blitt mer tendensiøse og nedlatende i sin behandling av minoriteter, og at de hadde et overraskende lavt refleksjonsnivå over eget språk og egne verdier.

Kritiserte kolleger


Alle mulige viktigperer fikk sine pass påskrevet: Kjell Magne Bondevik, Rune Gerhardsen, Steinar Lem, Finn-Erik Vinje, Valgerd Svarstad Haugland, til og med kongen. Hun plukket fra hverandre tilsynelatende betydningsløse ytringer, og viste fram den innebygde rasistiske logikken i dem. Og hun gjorde noe sjeldent i norsk akademia - hun kritiserte kolleger i full offentlighet.

Rollen de to antropologene Unni Wikan og Inger Lise Lien etter hvert hadde fått som mediesynsere, var en av de utløsende grunnene til at Gullestad begynte arbeidet med boka.

Hun så med forferdelse på hvordan disse to etter hennes oppfatning brukte sin faglige tyngde til å legitimere rasistiske og antimuslimske holdninger, og brukte store deler av boka på å avsløre problematiske aspekter ved deres forskning.

Skapte bråk


Det er en til de grader saklig bok, men da den kom ut i 2002 ble det likevel bråk. Den ene etter den andre tok til motmæle mot «å bli stemplet som rasist». Selv oppsummerte hun det hele slik i et intervju: «På mange måter var mottagelsen en slags validering av et av hovedpoengene, nemlig at det er vanskelig å ta opp temaer som angår rasisme og diskriminering når denne er hverdagslig og institusjonell og ikke voldelig og ekstremistisk. Samtidig er motstanden også en illustrasjon av det faktum at vi som tilhører ’de pratende klasser’ ikke er vant til å bli kikket i kortene.»

11. september


Manuset var ferdig i august 2001, og mens det var til språkvask fløy to fly inn i World Trade Center i New York. I forordet skriver hun: «Slik det nå føles, er ikke verden lenger helt den samme. Samtidig er det vanskelig å forutse hva de mer permanente endringene kommer til å bli.»

Blant endringene vi kan spore etter sju år med «krig mot terror» er en voldsom oppblomstring av islamofob retorikk, en ny storhetstid for «norske verdier» og en enda mer aggressiv tone i innvandringsdebatten. Helt fram til sin død tidligere i år, advarte hun mot denne utviklingen. Men det er ingenting som tilsier at disse endringene til det verre behøver å være permanente. Et sted å begynne er å lese boka hennes igjen.

AVSLØRENDE: Integrering handler like mye om «oss» som om «dem», mente Marianne Gullestad, og rettet forskerblikket mot majoriteten i det norske samfunnet. Foto: LARS EIVIND BONES
AVSLØRENDE: Integrering handler like mye om «oss» som om «dem», mente Marianne Gullestad, og rettet forskerblikket mot majoriteten i det norske samfunnet. Foto: LARS EIVIND BONES Vis mer
Eliterasisme