Elizabethtown

Stjernespekket kjærlighetskomedie helt uten mål. og mening

FILM: I fjor overrasket Zach Braff med en liten perle av et romantisk drama. Hans regidebut «Garden State» fortalte en historie om håpløshet og kjærlighet, på en overbevisende og fiks måte. I tillegg inneholdt filmen et soundtrack som alene kunne smelte is. Fredag kommer «Elizabethtown», og filmen er som snørr tatt fra «Garden State» sin nese. Selveste Legolas, Orlando Bloom, spiller Drew. En fiasko av en skodesigner som planlegger å ta sitt eget liv. Plutselig dør Drews far, og istedenfor å stikke kniven i magen, reiser han til farens hjemby. På reisen møter han Claire (Kirsten Dunst), og selvfølgelig slår det gnister. «Elizabethtown» er en roadmovie, er en kjærlighetskomedie, er en reise inn i et ungt menneskesinn, er en uhyre dårlig regissert historie helt uten mål og mening. Bloom klarer på langt nær å fylle rollen som deprimert og bittermorsom ung mann. Kjemi mellom hovedrolleinnehaverne finnes ikke, og i tillegg inneholder «Elizabethtown» tidenes kanskje mest håpløse forsøk på å gjøre en telefonsamtale romantisk. Filmen vekker ingen følelser, men blir i stedet to timer med ergrelse over hva som kunne ha vært. Selve ideen er nemlig ikke så dum, og soundtracket er ikke dårlig det heller.