Kritiserer doktorgradsavhandling: Nina Karin Monsen. 
Foto: Hans Arne Vedlog
Kritiserer doktorgradsavhandling: Nina Karin Monsen. Foto: Hans Arne VedlogVis mer

Elle melle, deg fortelle

Mellingen ønsker en fullstendig styrt debatt, der de homonormative skal tale, og de heteronormative skal tie.

Meninger

Helle Mellingens avhandling Fra smertespråk til lykkenormativitet, 2013, kritiserer min bok Kampen om ekteskapet og barnet, konsekvenser, argumenter og analyser (KEB. 2009). Mellingens avhandling er uleselig for andre enn den gruppen politiske aksjonister hun tilhører, queers. Dette er en homonormativ aksjonsgruppe som hevder at samfunnet skal tilpasse seg homoseksuelle, bifile, transer og quuers, og at alle som ikke gjør det er hatefulle. Målet er: «...tydelig homoidentitet som ikke enkelt ber om toleranse, men krever en selvstendig og tydelig plass i norsk offentlighet uten å be om å bli tolerert, og som også nekter å la seg krenke.» Denne gruppens hovedfiende er de gammeldagse heteroseksuelle kristne, de som snakker imot ekteskap mellom to av samme kjønn, og forsvarer barns rett til far (og mor) i norsk barnelov.

Barn av lesbiske mistet denne retten i 2009, § 4a. Snart mister homofiles barn rett til mor i samme lov. Mellingen ønsker å frata oss gammeldagse ytringsfrihet: Hun skriver: «... både før og etter pristildelingen er (det) blitt reist kritikk mot aviser som har valgt å trykke Monsens skarpe kronikker, på grunn av det krenkende språket hun bruker. Selve ytringsfrihetsdebatten har blitt et topos, et retorisk sted hvor argumenter for krenkende tale kan hentes fra.» Og hva er krenkende? Det er min språklige ulydighet.: « Det er et uttalt politisk mål at felles ekteskapslov også skal bidra til å øke den kulturelle aksepten for likekjønnede samliv. Ved at kjente begreper som «ekteskap» og å være «gift» åpnes opp og betydningen utvides, forventes det en performativ effekt i form av slik aksept: Når språket blir mindre heteronormativt og mer inkluderende, vil holdninger og verdier endres i samme retning.»

Artikkelen fortsetter under annonsen

Mellingen tolker de nye lovene dithen at de homonormatives nytale er normgivende for alle. Hun er en homonormativ moralist fra inkvisisjonens dager. Slik lovgiverne ytrer seg skal vi alle ytre oss, i våre bøker, forelesninger, foredrag, undervisning, avisartikler, til klienter, kunder, pasienter osv. Den verste forbrytelsen er å snakke heteronormt. Jo, jeg er en forbryter.

Mellingen har en slags konklusjon. Hun leser noen høyesterettsdommer om hatkriminalitet: «... Jeg skal understreke at jeg ikke trekker noen direkte paralleller mellom de ytringene Høyesterett har forholdt seg til i de nevnte sakene, og NKMs tekster. Det er for eksempel ingen voldsretorikk i Kampen om ekteskapet og barnet. Mellingen uttaler stadig at hun ikke forstår KEB: «...  fremstår ... fremmedgjørende ettersom jeg synes det er grunnleggende vanskelig å forstå tekstene, bildene som brukes og premissene som tekstene bygger på: språket fremstår som fremmed og underliggjørende. ... Tekstene slår over i det absurde ...» Å tenke gammeldags er å drive med uforståelig, absurd trusselretorikk.

Jeg har i Mellingens lesning: « (en) argumentasjon og form som skiller seg ut som særskilt krenkende ytringer, rettet mot homofile og deres barn ... språket konstruerer en virkelighet som bryter med det språket og de premissene som debatten ellers føres ut ....» «Språket og interpellasjonene konstituerer marginaliserte og knapt gjenkjennbare subjekter. Også barn av lesbiske og homofile interpelleres på ulike måter i boka. Disse interpellasjonene er ofte indirekte og tar en konstaterende form.» Andre ord i avhandlingen: Performativer, dekonstruksjon, sitering, iterabilitet, siterbarhet, interpellasjon, hermeneutikk, topos, hyperbol... Lett å forstå at avhandlingen har ligget i to år uten å bli lest.

Det er ikke min oppgave å forklare Mellingen. Men seriøse forskere skriver ikke en uforståelig avhandling om en forfatter de mener er uforståelig. Hennes syn på meg er likevel meget klart. Hun er tankeleser, og behøver ikke spørre meg, eller andre av mine bøker. Hun utsatte min bok Det Kvinnelige mennesket, 1975 for queerlesning til sin prøveforelesning. Den har hun nektet å vise meg. Alle andre litteraturvitere jeg kjenner ville med takknemlighet snakket med forfatteren de interesserer seg for. Hun bruker meg i tillegg som stråmann for å såre og krenke homoseksuelle. Hun skaper et vrengebilde av dem og påstår det er skapt av meg. Mitt syn på homoseksuelle er meget enkelt: De er som alle andre mennesker, på godt og ondt, de er seksuelle omtrent på samme måte som heteroseksuelle, unntaket er fullbyrdet samleie. Men deres barn mister rett til far, snart også mor i norsk barnelov § 4a. (2009) Det betyr tap av menneskerettigheter. Dette tapet er planlagt i god tid før barnets fødsel.  

Mellingen misliker at jeg fortsatt ytrer meg heteronormativt. Homoseksuelle, biseksuelle, transer og queers utgjør ca. 1-2 prosent av befolkningen. De har mektige politiske venner, det har ikke vi gammeldagse. «Hennes retoriske utgangspunkt er at homotoleransen har overtatt heteronormativitetens hegemoni i norsk offentlig debatt, og hun kjemper det jeg vil betegne som en reaksjonær kamp for å ta tilbake et utpreget tradisjonelt og heteronormativt ekteskapssyn som medfører en uttalt hierarkisk tenkning om ulike samlivsformers verdi.» Hierarkiet leser hun uten belegg inn i min tenkning.

For Mellingen er jeg og andre kristne heteroseksuelle som tenker i samme baner, noen som mobber, truer, krenker, sårer, homoseksuelle, homonormative, queers, planlagte farløse og morløse barn, og alle som tjener penger på det raskt voksende barnemarked. Det gjør vi når vi snakker om dem og menneskerettighetene på vår gammeldagse måte. Hver gang vi tenker og føler som de gammeldagse menneskene vi er. Nå finnes bare nytalen. Nå finnes bare de nye menneskene, slike som Mellingen. Hvorfor brukte Mellingen fem år på dette?

Hun har de samme tankene gjennom hele avhandlingen, der er ingen fremgang å spore. Men hun liker ikke at «En konsekvens av Monsens tekster ser altså ut til å være at stadig flere debattanter legger vekt på barns genetiske tilknytning til foreldre, som altså betegnes "biologisk"». Det er bra, sier jeg. Mellingens fy — og forbudte ord er mor, far, felles barn, biologi og gener. Hun ønsker en fullstendig styrt debatt, der de homonormative skal tale, og de heteronormative skal tie. Det kvalifiserer til en doktorgrad i Agder.