Ellers er man bare en liten lort ...

Pippis og Emils mamma var også en engasjert samfunnsdebattant som i tre tiår påvirket den politiske dagsordenen.

«Det finns sakar man måste göra» var navnet på en jubileumsutstilling om forfatteren på Nasjonalbiblioteket i Oslo i sommer. Tittelen er hentet fra «Brødrene Løvehjerte», og viser til den eldste broren Jonatans livsfilosofi: noen oppdrag må utføres selv om de er farlige: «Annars är man ingen människa utan bara en liten lort».

Nasjonalbibliotekets utstilling er lånt fra Kungliga biblioteket i Stockholm, som i forbindelse med jubileet også har organisert alt skriftlig materiale som er etterlatt etter Lindgren.

Tusenvis av brev fra hele verden (deriblant de 14 sekkene med gratulasjonsbrev hun fikk til sin nittiårsdag) og omtrent 100 000 presseutklipp dekker til sammen 125 hyllemeter, og har allerede fått status som Verdensarv av UNESCO. «Ingen liten lort» er navnet på en annen jubileumsmarkering, en artikkelsamling om «Astrid Lindgren som opinionsbildare», redigert av «Astrid-kjennerne» Lena Törnquist og Suzanne Ôhman-Sandén.

Gikk mot nazistene

Både artikkelsamlingen og utstillingen på Nasjonalbiblioteket viser fram en side ved Sveriges mest oversatte forfatter som etter hennes død har fått mindre oppmerksomhet enn hennes litterære produksjon. Riktignok har vi allerede stiftet bekjentskap med Lindgrens samfunnsengasjement gjennom flere av figurene hennes.

Pippi opponerer mot den firkantede besteborgerligheten, Emil passer på at både gårdens dyr og omegnens fattigste får feiret jul, og brødrene Løvehjerte kjemper for en fri og antiautoritær Törnrosdal.

Men i tillegg til disse dårlig kamuflerte budskapene i sin litterære produksjon, fikk Lindgrens engasjement i den siste delen av livet hennes også et konkret og i mange tilfeller, avgjørende, utløp. Hennes politiske aktivisme ble etter hvert spredt på så ulike kampsaker som antinazisme, dyrevern, naturvern, fredsarbeid, bevaring av barneavdelingene på svenske bibliotek, motstand mot kjernekraft og hjemsendelse av flyktningbarn. Blant annet.

Protesterte

I SENTRUM: Et arkivbilde fra 1969 viser  Astrid Lindgren omgitt av barn. 17. november er det 100 år siden hun ble født i Vimmerby, et jubileums som blir markert i hele år både i Sverige og andre land. Foto: SCANPIX
I SENTRUM: Et arkivbilde fra 1969 viser Astrid Lindgren omgitt av barn. 17. november er det 100 år siden hun ble født i Vimmerby, et jubileums som blir markert i hele år både i Sverige og andre land. Foto: SCANPIX Vis mer

Hennes aktive politiske karriere startet omtrent samtidig som hun pensjonerte seg fra redaktørjobben i forlaget Rabén & Sjøgren. Et skjebnesvangert feiltrinn fra den svenske sosialdemokratiske regjeringen i 1976, partiet Astrid hadde vokst opp med og stemt på i hele sitt liv, inspirerte henne til motmæle.

Forfatteren betalte med glede nesten 80 prosent av sin forfatterinntekt i skatt. Men når en ny skattelovgiving påla henne å i framtida betale 102 prosent i skatt, ble det meste i laget, selv for henne.

Dermed grep hun til virkemidlet som lå henne nærmest, hun skrev et eventyr. «Sagan om Pomperipossa i Monismanien» er fortellingen om en barnebokforfatter som etter regjeringens nye påfunn i landet Monismanien må betale alt hun tjener i skatt. Pluss litt til. Faktisk blir det så dyrt for den stakkars forfatteren å skrive bøker som barn i hele verden vil lese, at hun bestemmer seg for å slutte å skrive barnebøker.

Eventyret publiseres i avisen Expressen samme dag som det holdes finansdebatt i Riksdagen. Finansminister Gunnar Sträng karakteriserer fortellingen som «en interessant kombination av litterär förmåga och djup okunnighet i skattefrågor». Videre oppmuntrer han henne til å holde seg til å fortelle eventyr, for å regne kan hun ikke.

Lindgren repliserer med at «du har sikkert lært deg å fortelle eventyr, men regne kan du ikke. Kanskje burde vi bytte jobb?». Finansministeren må til slutt gi forfatteren rett, og loven endres, men debatten om regjeringens finanspolitikk fortsetter fram til valget påfølgende høst. 

Da felles sosialdemokratene etter 44 år med sammenhengende regjeringsmakt.

Politikk for «vanlige mennesker»

Skattepolitikk på detaljnivå framstår muligens ikke som en opplagt fanesak for en forfatter som forbindes med solidaritet og folkelighet. Men Lindgren var overbevist om at småsparere og selvstendige næringsdrivende kunne identifisere seg med henne, selv om årsinntekten hennes overgikk de fleste. Ved å snakke konkret og direkte om politiske beslutninger gjorde hun politikk tilgjengelig og synlige for alle «vanliga människor».

Men at det var nettopp økonomisk politikk som ble startskuddet for hennes politiske karriere, virker noe tilfeldig sett i ettertid. Den røde tråden gjennom hennes politiske liv er først og fremst fredsarbeid og et brennende forsvar for den oppvoksende generasjonen, de som ennå ikke har anledning til å uttale seg selv om saker som angår dem.

Den okkuperte Törnrosdalen, diktatoren Tengil og brødrenes motstandsarbeid har utallige henvisninger til andre verdenskrig.

Fem år senere tildeles hun «De tyske bokhandlernes fredspris», og blir invitert til Frankfurt for å holde takketale. Bokhandlerforeningen er forutseende nok til å kreve å få lese talen til den engasjerte forfatteren før hun framfører den. Kort tid etterpå blir hun bedt om å ikke holde talen, eller i det minste skrive den om. Ikke aktuelt, repliserer prisvinneren, da er hun i så fall ikke interessert i å motta prisen. Bokhandlerforeningen gir etter, og talen «Aldrig våld!» får stor oppmerksomhet både i Tyskland og hjemme i Sverige.

Barneoppdragelse uten vold

Med sin flammende argumentasjon om at verdensfreden starter i barneoppdragelsen, går hun rett inn i datidas debatt om fysisk avstraffelse av barn i hjemmet og skolen. Lindgren argumenterer like konsist og konkret her som i andre debatter: barn lærer sin oppførsel fra menneskene rundt seg. Blir de respektert som individer i hjemmet og på skolen, vil de også respektere sine medmennesker som voksne. «Ge barnen kärlek, kärlek och ennu mera kärlek, så kommer folkvettet av sig själva» var forfatterens egne oppskrift på vellykket barneoppdragelse.

Året etterpå forbys fysisk avstraffing av barn i Sverige, som det første landet i verden. I Tyskland fører talen blant annet til at over hundre tyske barneskoler i dag bærer forfatterens navn.

Barns oppvekstvilkår og fredsarbeid var for Astrid Lindgren to sider av samme sak; en symbiose som videre kom til uttrykk i en oppsiktsvekkende brevveksling med Gorbatsjov på begynnelsen av 90-tallet. Lindgren har fått brev fra en ni år gammel gutt som bekymrer seg for verdensfreden, og hun skriver straks et brev til den sovjetiske presidenten for å videreformidle guttens bekymring. Gorbatsjov forsikrer henne om at Sovjet skal arbeide for fred. Men når Sovjet fire år senere griper inn med våpenmakt i de baltiske landenes frigjøringsprosess, får han igjen et brev fra den svenske forfatteren som minner ham strengt på hva han allerede har lovet henne.

Blusset opp

Astrid Lindgren fikk ubegrenset oppmerksomhet av pressen når hun engasjerte seg i politiske spørsmål. Dette ansvaret var hun seg bevisst. Hadde hun levd i dag, er det ikke usannsynlig at Bush i disse dager hadde flikket på et svarbrev om Guantánamobasen. Olmert ville i morgen frankere sitt svarbrev om behandlingen av palestinske barn. Rådgiverne til Jens ville kanskje fundert på hvordan de kunne bruke en allegori fra «Mio, min Mio» til å rettferdiggjøre utsendingen av afghanske flyktninger.

Altfor få legendariske barnebokforfattere med brennende politisk engasjement lever evig. Men kanskje kan jubileumsmarkeringen rundt Astrid Lindgren inspirere andre barnebokforfattere til å trå i hennes engasjerte fotspor? De fleste av hennes kolleger i Norge hever kun sin offentlige stemme når de klager over manglende anmelderi eller publisitet rundt sine siste bøker.

Astrid Lindgrens engasjement blusset opp i pensjonsalderen. Det er med andre ord ikke for seint, verken for Nicolaysen eller Berggren eller andre som burde være seg sitt ansvar bevisst.

Nina Méd er forsker og redaktør i Gyldendal Litteratur, redaksjonen for barne- og ungdomslitteratur.

Kilder:

Astrid bilder, red. Jacob Forsell. Bokförlaget Max Strøm, 2007.

Astrid från Vimmerby, Lena Törnquist, Eriksson & Lindgren 1998.

Ingen liten lort, red. Lena Törnquist og Suzanne Ôhman-Sandén. Rabén & Sjögren 2007.

Århundradets Astrid, Anna Maria Hagerfors. Rabén & Sjögren 2002

ET LANGT LIV: Astrid Lindgren kalte seg «verdens eldste barn» da hun for ti år siden feiret 90-årsjubileum. Bøkene hennes er oversatt til 90 språk.
HJEMME HOS LINDGREN: Dette bildet er tatt i Stockholm i 1987. Hun døde 28. januar 2002.
I OSLO: Dette bildet er tatt 8. oktober 1981 da Astrid Lindgren presenterte «Ronja Røverdatter».