Ellevill karusell

Musikkspillet «Karusell» på Nationaltheatret er blitt en lystig og lekende vårlig forundringspakke full av intriger og skrullete galskap, flørt og Oslo-tone, smøremyke schlägere og masse deilige 50-talls klisjeer. Dette er teater til å bli i godt humør av.

Det er regissøren Carl Jørgen Kiønig som har grepet fatt i Alex Brinchmanns gamle lystspill fra 1940, plukket en rekke musikalske svisker fra etterkrigstida og latt et ungt ensemble på tolv skuespillere og dansere leke fram en boblende overskuddsoppsetning. Gjennom to og en halv time balanserer den fornøyelig og muntert mellom parodien på, og kjærlighetserklæringen til, 50-tallets typer og livsstil.

Eksperiment

I sentrum for intrigene står den fest -og livsglade arkitekten Blom (Kåre Conradi). Hans store problem er hans kone Helene (Kjersti Elvik), en grå og hverdagslig mus, som ikke deler ektemannens sans for fuktige fester og ubekymret uteliv. Blom ber derfor sin venn doktor Holm (Kim Haugen) om hjelp. Holm eksperimenterer med hormoner, og en stor sprøyte hormonblanding vil kunne piffe opp fru Blom.

Det går ikke helt som de to herrene vil. Fru Blom er lurere enn de tror. Men fart i sakene blir det likevel. For fru Blom lar mannen få smake sin egen medisin.

Tidskoloritt

På en praktfull karusell av stilfulle 50-talls kjoler og stramme smokinger (signert William), smektende danserytmer (koreografi: Un-Magritt Nordseth), tidsriktig funkisinteriør med speil-barskap og nattklubber a la gamle Regnbuen (scenografi: John-Kristian Alsaker) dreier vi rundt i en 50-talls oslosk glam-verden. Med et snev av nostalgi for de som husker. Med masse deilig ironi for oss som bare kjenner epoken fra bøker, film og musikk.

Prøvetida har åpenbart vært morsom. De tre hovedrolleinnehaverne former sine klisjéfigurer med stor kjærlighet, og har en kvikk spilleglede som smitter og morer. Dessuten synger de flott, Kåre Conradi, Kjersti Elvik og Kim Haugen. Også i de andre rollene tas 50-talls schlägerne, som leker med karakterene og intrigen underveis, på strak arm; Laila Goody som Helenes chic'e søster Elinor, Kari Simonsen som hypokonderen fru Sandemann og Anders Mordal som Bækkelund-figuren, pianisten Max Dweller. Sangene topper seg naturligvis i et eviggrønt romantisk høydepunkt: Gunnar Kaspersen og Ernfrid Ahlins «Hva var vel livet uten deg?» Kapellmester Per Chr. Revholt har upåklagelig kontroll over sjumanns orkesteret.

Masse sjarm

Det kan innvendes at Carl Jørgen Kiønigs regi er vel jazzete og sjangeråpen. Noen vil muligens etterlyse mer stramhet, stilbevissthet og lystspillkonsekvens. Samtidig gir ledigheten og den løse og improviserte kreativiteten oppsetningen sin egen sjarm. Og holder ensemblet koken, er det ingen grunn til ikke å la seg lukke inn i 50-tallets tøysete og sorgløse verden denne våren.