Ellevill tragikomedie

Støyende fortellerfrodighet fra et kaotisk Araber-London.

Libanesiskfødte Hanan al-Shaykh, kritikerrost for den helt særegne novellesamlingen «Jeg feier solen av hustakene» (2000), har lagt sin siste roman til London. Her følger vi fire kryssende parallellhistorier og skjebner med utgangspunkt i en flytur fra Dubai til London. En av dem er marokkanske Amiri, hore i London som nå fortviler fordi verdien hennes synker grunnet alder og ekstra kilo. Hun forsøker seg derfor som arabisk prinsessesvindler. Amiri er sjenerøs og lar den libanesiske transvestitten Samir bli husholderske hos henne. Han har forlatt kone og fem barn i Beirut for å smugle en ape full av diamanter til London. Klovnaktige og sørgmodige Samir har en forkjærlighet for unge gutter, og tråler London rundt i forgjeves jakt på den store kjærligheten.

Forviklinger

Videre er det vakre Lamis, opprinnelig fattig flyktning fra Irak som nylig har forlatt sin styrtrike libanesiske ektemann til tross for at han har kjøpt og betalt henne. Hun forsøker forgjeves å bli «fri» britisk kvinne, for etter tretten år i London kjenner hun ingen andre enn en senil, gammel general og mannens sigarrøykende venner som nærmest brukte henne som askebeger.

Endelig er det den britiske kunsthandleren og prestesønnen Nicholas, som forelsker seg i Lamis og vil gifte seg fordi det for ham er et tegn på kjærlighet. Men for henne betyr ekteskap bare handel og manglende kjærlighet, noe som skaper forviklinger i en ellers vakker kjærlighetshistorie.

Karikert

Tunge og svært aktuelle temaer, altså, i en roman som gir et hastig og tragikomisk bilde av eksilanters skjebne. Alle er utstøtt av sine egne, men også uten mulighet til å assimileres, som det så fint heter. Al-Shaykh er en intelligent og ikke minst svært humoristisk forfatter, og boka er fortellerteknisk svært krevende med de mange parallellførte episodene. Personlig har jeg likevel problemer med å bli helt engasjert. Det blir vel ellevilt og støyende. Helt sikkert et sannferdig bilde av et støyende Eksil-London, men jeg opplever det som noe tegneserieaktig og nesten karikert.