Elleville ulvetimer

I likhet med sin dekadente hovedperson blåser «The Wolf of Wall Street» ballongen litt større enn den burde.

FILM: Det er en manns verden. Og det er der Martin Scorsese er på sitt lykkeligste.

Den legendariske regissøren har det aldri så bra når han kan utforske den blandingen av energi, aggresjon, rivalisering, brorskap og seksuell grådighet som oppstår i særegne maskuline miljøer - det være seg gangstergjengene i «Goodfellas» og «Casino», bokserne i «Raging Bull», New Yorks finansverden i  «The Wolf of Wall Street».

Guttete
Nå har det seg slik at Scorsese, i likhet med sine grenseløse hovedpersoner, ikke alltid er så god til å sette rammer for seg selv. Hans seneste filmer har, med unntak av «The Departed» fra 2006, vært noe eksessive; fargesterke ballonger blåst opp til å bli større enn de tåler, ulikt de magrere, sultnere filmene som gjorde ham berømt. Etter nær tre timer med «The Wolf of Wall Street» møtes til slutt hver nye orgie med luksusprostituerte, hvert nye stup ned mot kokainspeilet, med et indre gjesp.

Skamløshet
Men den usalige blandingen av komplekser og testosteron er godt drivstoff. Historien er basert på memoraene til Jordan Belfort, som selv tok en heisatur til toppen av Wall Street på åttitallet. Leonardo diCaprio spiller Belfort, middelklassegutten som hungrer etter en luksuriøs livsstil og som oppnår det, takket være en stor dose skamløshet mer enn noe annet.

På veien samler han opp et kobbel likesinnede som etter hvert har så mye penger mellom hendene at de kan leve ut sine mest umiddelbare innskytelser.

Dette er et meglerfirma skapt etter modell av en fotballgarderobe, og hvis noen pirker i prioriteringene, kan Jordan og kompani alltids peke på noe og si til seg selv og omgivelsene: Men se på den raske bilen jeg kjører! Se på den fine dama jeg ligger med! Viser ikke dét at mine valg var riktige og dine var gale?

Kynisk sentimental
Satiren er av det lettfattelige slaget. Det kladdes tykt på. Men Scorsese er åpenbart også begeistret for den rastløse valpeflokken, som griper dagen med begge hender mens de andre pliktskyldigst tasser mot holdeplassen for å ta bussen hjem.

Han er presis i skildringen av sentimentaliteten som kan oppstå kynikere imellom, hvis de er inne i samme, godt isolerte boble og snakker samme språk. Og når det rakner, som det jo gjør, settes det alltid fengslende spillet om lojalitet, svik og overlevelse i gang.

DiCaprio er en teknisk dyktig skuespiller som ikke alltid trenger gjennom emosjonelt. Han er i gode hender hos Scorsese, som vet å utnytte den iboende ungdommeligheten hans i en beretning om menn som aldri trenger å konfrontere sin egen umodenhet, fordi de kan kjøpe seg utsettelser. Enn så lenge.