Ellings siste sprell

Mer melankoli og mindre burleske påfunn i tredje og siste Elling-film.

FILM: Det er en hjelpeløs, isolert og totalt forfallen Elling som introduseres i Petter Næss\' nye Elling-film «Elsk meg i morgen». Ingvar Ambjørnsens udødelige litterære skikkelse, i sannhet en «grim elling», har ikke mye potensial til å modnes til en vakker svane i disse omgivelsene.Historien om de dysfunksjonelle kameratene Elling og Kjell Bjarnes skjeve gang gjennom det sosialdemokratiske hjelpeapparatet, handler i bunn og grunn om forsøket på å bli så «normal» som mulig. Normale menn har leilighet, jobb og kjæreste. I den tredje filmen er Kjell Bjarne (Sven Nordin) kommet dit. Han bor i etasjen over Elling (Per Christian Ellefsen) sammen med Reidun (Marit Pia Jacobsen) og hennes barn. «Onkel Elling» har derimot fått et dundrende tilbakefall, håret er langt og uflidd, han er døgnvill og leiligheten er en søppeldynge av stinkende matrester, tomme pizzaesker og skitne klær. Han fikser med andre ord ikke den normaliteten helse- og sosialvesenet har lainet opp for ham.

Tyngdepunktet

Ellings fortellerstemme kommenterer de normale menneskene, på sitt karakteristiske, snirklete riksmål: «Bare later de som om de har funnet seg til rette i denne gåten av en tilværelse?»Det er i samspillet mellom Elling og Kjell Bjarne at filmen løfter seg og blir tidvis ganske vakker. I «Mors Elling» var Kjell Bjarne fraværende, dermed manglet Elling sitt jordnære motstykke å speile seg i og bryne seg mot. Nå er Kjell Bjarne tilbake, og Sven Nordin utstyrer skikkelsen med en enkel raushet som gir både filmen og Elling et nødvendig tyngdepunkt. Det lojalitetsbåndet som fins mellom de to gir seg karakteristiske utslag. Kjell Bjarne bokstavelig talt løfter Elling ut av elendigheten gang på gang. Når Kjell Bjarne i sin tur blir kastet på dør og trenger en utstrakt hånd, «hjelper» Elling med å snakke Reidun i senk med en floke av eventyrlige løgner og katastrofevarsler som gjør vondt verre.

G-punktet

Elling blir striglet med Fretex-dresser og Ikea-møbler. Nå er han klar for å kaste seg ut på den store damejakten, sammen med konkurrenter som «kan finne G-punktet med håndjern og bind for øya». Han behøver ikke gå lenger enn til den lokale pølsebua. Idet han bestiller «en med alt, wiener», titter han rett inn i et par lysende blå glugger og et strålende smil. Hun heter Lone (Marian Saastad Ottesen) og er opptatt av karma og ufoer og den slags. Elling gjør sitt ypperste for å dikte seg interessant med historier så usannsynlige at det før eller siden må rakne. Et par voldsomme angstanfall i møtene med Lone gir perspektiver på et gryende forhold som ellers virker litt for farseaktig og skjematisk framstilt. Jeg savner et element av «kanskje» i samspillet mellom Ellefsen og Saastad Ottesen. Filmen er faktisk best når den spiller på de melankolske strengene. Historien om Elling skal ikke være noen entydig komedie, til tross for hovedpersonens småvittige kommentarer til livet. Sånn sett er kanskje «Elsk meg i morgen» den mest helstøpte av Elling-filmene.